onsdag 6. august 2014

Siste observasjonsrapport fra Namibia - 28. juli 2014

Nok en senkveld, og siste natt som det ble tatt opptak fra. (Siste kvelden 29. juli var viet "highlights") Vi begynte på den fabelaktige trioen av tåker i Sagittarius; Lagune-, Trifide- og Svanetåken. Ellers så vi den lyssterke, fjerne kulehopen NGC 6388 i Scorpius og diverse mørke tåker både i Sagittarius, Scorpius og Ophiuchus.

Logget objekter som delvis ikke var sett før.

NGC 45, galakse i Cetus: Meget blass, nær en sterk stjerne. Synlig i direktesyn, men svak. Oval og helt uten sentral konsentrasjon. En svært diffus "dott".

NGC 246, planetarisk tåke i Cetus: Stor ved 165x. Ikke av høy overflatelysstyrke, men med mye struktur. Tre-fire tydelige overlagrede stjerner. Med OIII-filter var skallstrukturen åpenbar. Vestsiden av randen lysere enn østsiden. Østre del av ringen så ut til å være brutt. Ujevn innenfor, og selve skallet også ujevn m.h.t. lysstyrke og tykkelse.

NGC 255, galakse i Cetus: Litt nord-øst for 246. Begge passet så vidt inn i feltet ved 165x. Ved 350x viste galaksen fortsatt en ganske liten skive, hovedsakelig sirkulær med et lite kjerneområde. Ikke jevn, kan være en spiral.

NGC 210, galakse i Cetus: Avlang, omtrent kantspiral med tydelig kjerne ved 267x. Ikke veldig stor. Rett nord-øst for den var MCG 2-2-82., som var mindre, også avlang med liten kjerne, og vesentlig svakere.

NGC 178, galakse i Cetus: Mot vest-syd-vest. Også avlang, mindre enn 210. Uten synlig enkeltkjerne, hadde mer lignende et avlangt kjerneområde.

NGC 151, galakse i Cetus: Litt større enn de sett tidligere, noe tykkere i fasong. Nokså kondensert kjerne, virket ikke jevn, og vokste i sidesyn.

NGC 247, galakse i Cetus: Et stykke nord for Sculptor. Stor! Strakte seg gjennom 2/3 av feltet ved 165x. Diffus, det lyseste partiet var assymetrisk plassert mot syd.

En gruppe av galakser, "Burbidge Chain", rett nord-øst for NGC 247: En rekke av fire MCG-galakser avtegnet på kartet. Meget svake; 3 av dem ble sett og to av disse var greie – MCG 4-3-10 og 4-3-13, som var de to lyseste og på hver sin ende av raden av galakser. Den som ble identifisert som MCG 4-3-11 var vesentlig svakere. Alle tre bare synlige som flekker. 4-3-12 ble ikke sett.

På motsatte side av NGC 247 var ESO 540-19; avrund og veldig liten. Siste observasjoner gjort ved 216x.

NGC 300, galakse i Sculptor: Dette er en av våre nærmeste galakser. Ordentlig stor i synsfeltet ved 165x. Overflatelysstyrken var ikke høy, flere stjerner overlagret. Hadde ingen tydelig adskilt kjerne; intensiteten økte mot et platånivå. Stor, især i sidesyn. Det meste bestod av et avlangt lysere område, med en utstrakt skive av lav overflatelysstyrke i sidesyn. På syd-siden var et påfallende HII-område (eller kanskje stjernesky) å se.

I tillegg til det som er logget ovenfor, ble også følgende sett igjen: NGC 253, Fornax A, NGC 1097, NGC 1365, Fornax-hopens kjerneområder, kulehopen 47 Tucana. Se tidligere rapport for beskrivelser. Vi avsluttet med Tarantell-tåken i den Store magellanske sky.


Oppholdet vårt på Hakos var helt storslagent. Det er en unik naturopplevelse å oppleve stjernehimmelen slik, både med det blotte øye og gjennom teleskop/prismekikkert. Det var veldig hyggelig sosialt, og ikke minst skal vertene ha ros for å ha tilrettelagt ting så bra for de besøkende.

Eric

mandag 4. august 2014

Rapport nr. 7 fra Namibia - 27. juli 2014

Vi begynte i halv-ti tiden i kveld etter en hvilepause forut. Målet var å se objekter i Sculptor, Fornax, Pisces og ikke minst den Store magellanske sky sent på kvelden.

Først opp var litt forskjellig. Norbert – den eneste gjesten utenom oss som drev ren visuell astronomi – ble med oss og kikket en del av tiden. Vi så igjen på "Grus-kvartetten" av fire galakser i stjernebildet Tranen, og den sære planetariske tåken NGC 5189 i Musca.

Øvrig obsevert var:

- M19 og M62 i Ophiuchus: M19 hadde en vakker jevn konsentrasjonsprofil mot en rund, utstrakt kjerne. Den var tettpakket med ikke-veldig sterke stjerner. M62 hadde en mye mer kondensert kjerne.

- Trioen bestående av M10, M12 og M14 i samme stjernebilde: M10 var vakkert oppløst i sterkere stjerner, med vesentlig sentral konsentrasjon. M12 var strukturmessig lignende, men mindre og svakere. M14 var vesensforskjellig; dårligere oppløst, men med en mengde svake stjerner lå svært tett og tydet på stor rikdom.

Ellers så vi igjen de store kantspiralene NGC 55 og 253 i Sculptor

Vi tok også for oss den Lille magellanske sky grundig, og brukte mye tid på den, både ved 90x og 165x. Vi sveipet over mange detaljerte tåker og hoper, både med og uten filter. Å studere dette området er som å få presentert en skattekiste av vakre og interessante syn! Den tok seg selvsagt godt ut også i prismekikkerten. Som helhet er den svært ujevn og strukturert.

NGC 7793, galakse i Sculptor: Ved 165x var dette en stor, oval lysning som økte svakt mot et kjerneparti med en veldig liten kjerne i sentrum. Den utstrakte ovale skiven hadde mange mørke, men subtile områder som antydet spiral. Kontrastrik og stor, men med veldig diffust omriss. 216x gav enda bedre kontrast på de mørke områdene, og kjernen ble bedre definert.

Så over til en gruppe på tre galakser i Pisces, som alle passet inn i feltet ved 165x. Kontrasten var noe laber her siden de var et godt stykke unna kulminering. NGC 467 var avlangt elliptisk, med en liten kjerne nesten kondensert til et punkt. Befant seg nær en stjerne. NGC 470 var vesentlig større, med noe ujevnhet antydet. Ikke så klart kjerneparti; var den mest interessante av trioen. NGC 474 rett ved hadde sterkest kjerne, med en halo som avtok mer brått i lysstyrke.

NGC 520, galakse ca. en grad øst for nevnte trio, var liten, så 350x forstørrelse ble brukt. Dette brakte bedre frem særegenhetene antydet ved lavere forstørrelse. Den var avlang og uryddig, med støvbånd iblandet. Vifteformet i én ende, hvor den ble diffust bredere. Tydelig lysere til én side for det mørke båndet enn det andre. Videre var lysstyrken ujevnt fordelt langs den store aksen.

Vi gikk så til den Store magellanske sky, og Tarantell-tåken (NGC 2070). Den hadde fått god elevasjon gjerne noe før kl. halv-tre. Uansett: Fantastisk, og helt overraskende for noen som ikke før har sett den. Viste vanvittig kontrast og skarpe, buktende tåkesegmenter som krummet rundt flere mørke bobler. Svær utstrekning avstanden tatt i betraktning. Dekket ca. 1/3 av feltet ved 165x (100 graders okular), og videre ut var svakere tåke å se. Ufiltrert kom stjerner i midten til syne, den massive hopen R136 ble sett som en "stjerne" i midt-området. Tåken responderte godt på OIII-filter, men penest uten grunnet stjernerikdommen. Rett ved var en utstrakt sky av stjerner. Det nevnes at Per så tydelig rødfarge utenom de grønne delene av Tarantell-tåken. Andre områder av den magellanske sky ble heller neglisjert, selv om vi riktignok sveipet over.

Per og Ragnhild gav seg nå. Undertegnede fortsatte til 4, og Trond Hugo enda halvannen time etter det.

Vi fortsatte til én til galakse i Pisces som var på planen. NGC 488 var elliptisk, veldig lyssterk og med kraftig kjerne. Men mer ble heller ikke sett. 267x.

NGC 428, galakse i Cetus: Rundtom samme område av himmelen. Lyssterk, diffust elliptisk. Ikke veldig stor i feltet, men klar og kontrastrik. Hadde ingen utpreget kjerne. Økte gradvis mot et platånivå.

NGC 1365, galakse i Fornax: Denne viste en svært utpreget og veldefinert stavspiralstruktur! Et høydepunkt. Kjernen var lys og liten, staven gikk gjennom og sistnevnte hadde en langstrakt arm som gikk ut fra hver ende. Veldig åpen spiralstruktur, var stor og imponerende. 165x, 216x.

Vi sveipet også over Fornax-hopens sentrale områder rett mot nord-øst; en mengde kraftige galakser kom til syne, mange synlige samtidig. Variasjon både i størrelse, styrke og fasong. Et par smale kantspiraler med kjerne utmerket seg.

Noen grader mot syd-vest var NGC 1316; også kjent som radiokilden Fornax A. En svær, veldig lyssterk elliptisk galakse. Ganske avlang og med sterk kjerne. Hadde ingen øvrig synlig struktur, men var imponerende grunnet det kraftfulle inntrykket. Rett ved var NGC 1317; mye mindre, men også med lyssterk kjerne og elliptisk halo. Litt nord-vest for disse var en tilsynelatende tydelig galakse som av en eller annen grunn ikke var plottet i U2000. Har mistanke om en feiloppfattelse (muligens av orientering? Eller dugg/refleksjon?), da videre søk i ettertid ikke avslørte noe på bilder. Videre vest var NGC 1310, mindre og uten så sterk kjerne. 216x.

NGC 1097, galakse i Fornax: Gled kontrastrikt inn i feltet som en avlang, stor tilsynelatende kantspiral med lyssterk kjerne – Inntil jeg så nærmere etter ved høyere forstørrelse. Sidesyn viste da utstrakte, lange spiralarmer som begynte ved hver ende og krummet seg langt rundt. "Kantspiralen" var altså staven i en stavspiral! Veldig åpen spiralstruktur, mye mørkt mellom stav og armer, og av stor utstrekning. Men armene var av mye lavere inensitet enn staven. Et høydepunkt. NGC 1097A var synlig som en liten klump av ganske bra overflatelysstyrke; befant seg utenfor 1097 på linje med stavens store akse. 165x.

Jeg gav meg kl. fire om morgenen, Trond fortsatte  og fikk sett Hestehodetåken for første gang, sa han stirret langt og lenge på den. Han måpte også over Oriontåka! Ellers hadde han lett etter komet Jacques mellom Venus og Capella (med 10x42 Canon IS prismekikkert), uten å kunne konstatere å ha sett den.

Eric

søndag 3. august 2014

Rapport nr. 6 fra Namibia - 26. juli 2014

Vi begynte kvelden med å vise stjernehimmelen til noen belgiske og nederlandske turister som var på vei gjennom landet. Det slo godt an: De fikk se Omega Centauri, Centaurus A, Eta Carinae-tåken og M83 (denne var spesielt vakker i kveld). De var ellers mektig imponerte over stjernehimmelen.

Først på observasjonsprogrammet vårt var NGC 5078 i Hydra, som Stefan (en av astronomi-gjestene på Hakos) hadde fotografert kvelden før med en stor astrograf. Ved 267x var den avlang og med tydelig kjerneområde, men selve kjernesenteret var kanskje skjult bak en støvsky. Støvskyen var et markant fall i lysstyrke ved kjernen. Usikkert om noe lys på motsatte side ble sett. Rett vest for 5078 var en liten avlang galakse, også med noe synlig kjerne. Dette var IC 879.

Øst for dette paret var NGC 5101, som var tykkere og mer diffus. Kanskje med lignende størrelse av storeaksen som for 5078. En liten knute av en kjerne. Galaksen var helhetlig ganske stor og lyssterk.

Vi gjorde så et mislykket forsøk på Proxima Centauri i en times tid. Vi hadde vært i helt riktig felt, og må ha sett den selv om vi ikke klarte identifisiering. Noe var feil i kartprogrammet m.h.t. posisjon, og et annet kart viste senere hvor vi bør ha sett den.

IC 4444, galakse i Lupus: En lyssterk, men kompakt spiralgalakse hvor armene ble sett greit over tid ved høyere forstørrelser.

IC 4406, planetarisk tåke i Lupus: Et fint, symmetrisk, langstrakt utseende som antydet bipolaritet. Lysere mot midten, med utstikkere som gikk diffust utover i hver retning fra sentrum. Fin uten filter, men filter gjorde synlig lengde større, især i sidesyn.

NGC 4833, kulehop i Musca: Per fant denne som en tåkeflekk i Fujinon-en. I 24-tommeren var den godt oppløst allerede ved 90x. Stor og pen, med svake til moderat sterke stjerner. Også sett ved 165x, som naturlig nok økte oppløsningen ytterligere.

IC 4651, åpen hop i Ara: Ganske så rik på stjerner av moderat styrke. Ikke veldig godt adskilt fra bakgrunnen. Hadde to påfallende, ovale tomme rom omkranset av stjerner. 90x, dekket kanskje 1/8 av feltet.

NGC 6259, åpen hop i Scorpius: Ved 90x hadde hopen god størrelse. Dog den holdt seg riktignok innenfor feltets sentrale områder. Bestod av jevnsterke, nokså svake stjerner. Rik, og minnet om en grovere variant av NGC 7789 i Cassiopeia. Ingen sentral konsentrasjon, flere åpne rom, buktende linjer av stjerner.

NGC 7314, galakse i Piscis Austrinus: Ganske stor, lyssterk og med en spettete struktur som antydet fordelte støvskyer. Dette kom bedre frem ved moderat til høye forstørrelser og bruk av tid. Hadde en liten svak kjerne. Avlangt elliptisk i omriss. Overflatelysstyrken var ikke høy. Litt vest for galaksen var også NGC 7313; bare en liten klump med svak lysning mot midten.

Øvrig som ble sett denne kvelden:

- M8, Lagunetåken: Fabelaktig kontrast og lysstyrke, svært detaljert og strakte seg utover feltet ved 160x. Mange større og mindre mørke tåker var iblandet. Det var et slags gjenvendende "tema" ved dette stjernedannelsesområdet at jo lenger vi så, jo flere små støv-globuler poppet visuelt frem her og der.

- M20, Trifidetåken: Likeledes imponerende på sin måte. Støvbåndene viste ekstrem defininisjon og finfordelte detaljer.

- NGC 253 og 288, henholdsvis kantspiral og kulehop i Sculptor: Disse kan sees i samme felt i Fujinon-en, og viste sin åpenbart forskjellige natur. 253 var i 24-tommeren som alltid et høydepunkt (se beretninger fra 2013 for detaljer). NGC 288 var en utstrakt kulehop med mye oppløsning, men av lav intensitet.

Eric

Rapport nr. 5 fra Namibia - 25. juli 2014

Denne kvelden ble lite logget, men mye sett. I hovedsak ble beskrivelser tatt opp når undertegnede før ikke hadde sett objektet.

Første halvannen time ble brukt på å finne, og så kikke på, solsystemets eneste eks-planet! Pluto var i Sagittarius, og ble til slutt entydig plassert i feltet i forhold til asterismer. Vi var godt hjulpet av oppdatert kart på Pers PC. Såre enkel å se i direktesyn i 24-tommeren. Alle fikk sett den, og den er et høydepunkt på sitt vis. 90x og 165x forstørrelser brukt.

Kulehopen NGC 6397 i Ara ble igjen observert, med sitt tydelige kjerneområde av sterke stjerner. Haloen avtok brått og ble noe dårlig adskilt fra feltet til kulehop å være. Også uvanlig for en kulehop at den tok seg best ut ved lave forstørrelser.

NGC 4349, åpen hop i Crux: Sett i 24-tommeren og i prismekikkerten. Heller dårlig adskilt fra stjernefeltet i det store teleskopet. Best i Fujinon-en, i og med at den da ble gjort mer kompakt, dog dårligere oppløst.

NGC 5898 og 5903, to tydelige galakser i Libra, var ikke store, men lyssterke. De var rundlige med tydelig liten kjerne, og lignet hverandre i så måte. Rett syd for 5903 var MCG 4-36-7; en liten knute av høy overflatestyrke og omtrent ingen halo. 165x.

Vi slet nå med dugg på okularene, hvilket vi gjorde fra tid til annen utover kvelden. Grunnen var fuktighet fra øynene som traff den kalde flaten. Det var under null grader, rett innenfor tropene i Afrika!

NGC 6717, kulehop i Sagittarius: Virkelig bare en liten klump rett ved en kraftig stjerne. Noen overlagrede stjerner; sidesyn fikk en diffus flekk av en halo til å fremtre. Høyere forstørrelse hjalp med å få den frem, noen av stjernene kan ha tilhørt hopen uten å være tilfeldige overlagrede.

NGC 134, galakse i Sculptor: Denne galaksen ble kveldens siste objekt. Ved 216x var den avlang og med kjerne. Den hadde tydelig støvbånd i kant med kjernen. Stor og lyssterk; dekket 1/4 til 1/3 av feltet. NGC 131 ble sett videre nedenfor i feltet.

Øvrig sett denne kvelden: Den vakre kulehopen M55, M54 (mye mindre, dårligere oppløst), M22, M28, NGC 5897 i Libra (stor, godt oppløst kulehop m/svake stjerner), en fin tett gruppe av galakser i Piscis Austrinus (NGC 7172, -73, -74 og -76) og NGC 55, som er en av to fabelaktige kantspiraler i Sculptor.

Eric

lørdag 2. august 2014

Rapport nr. 4 fra Namibia - 24. juli 2014

NGC 4697, galakse i Virgo: Lyssterk, tykt oval, med tydelig kjerne. Diffus utover.

NGC 4731, under en grad syd-øst for forrige; var rundere, vesentlig svakere. Hadde ikke noe utpreget kjerneparti; muligens en svak kjerne i midten. 165x.

NGC 4361, planetarisk tåke i Corvus: Ordentlig fin ved 216x, svakt rugby-formet med lyssterk sentralstjerne, lysere mot sentrum og med diffuse kanter. Utstrakt i feltet.

NGC 6818, "Little Gem", planetarisk tåke i Sagittarius: Ved 350x fin, lyssterk, intens og avrund. Hadde betydelig størrelse ved denne forstørrelsen. En ringstruktur var overlagret skiven; diameter til ringen var bare litt mindre enn skivens diameter.

NGC 6814, galakse i Aquila: Ikke stor, men tydelig rund og med klar, liten kjerne. Ved 267x var den fortsatt liten, men nå med ujevnheter forenelig med spiralstruktur.

NGC 6369, planetarisk tåke i Ophiucus: Denne hadde ordentlig "smultringsfasong"! 350x var en egnet forstørrelse. En smal ring gikk hele veien rundt, og det var mye mørkere i midten. Mer sirkulær enn f.eks. Ringtåken i Lyra. Sett med og uten filter.

NGC 6309, "Box Nebula", planetarisk tåke i Ophiucus: Lyssterk og liten; nær en stjerne. Avlang, og mest lyssterk i hver ende. Antydningsvis bipolar, men ikke mørk i sentrum. Hadde et litt kornete utseende, blå i fargen.

NGC 6302, "Bug Nebula", planetarisk tåke i Scorpius: Et desidert høydepunkt! Tåken viste stor detaljrikdom, lysstyrke og kontrast. Høy forstørrelse viste et lyssterkt kjerneområde med avlange utstikkere som gikk ut herfra. Asymmetrisk; lengre på én side av kjernen enn den andre. Forlengelsene var delt i to ujevne filamenter, og nær kjerneområdet var et mørkt hakk. Et høyst uvanlig utseende. Sannsynligvis observert ved 267x.

NGC 6139, kulehop i Scorpius: Hopen hadde ganske så svake stjerner, mange var oppløst i haloen. En god grad av konsentrasjon mot en liten kjerne, hvor en del stjerner også var å se ved 267x. Liten utstrekning.

NGC 6153, planetarisk tåke i Scorpius: Artig ved lav forstørrelse, i og med at den lille flekken av en tåke dannet en asterisme sammen med noen stjerner; én av disse oransje i farge. Høyere forstørrelse viste den som oval med en overlagret ringstruktur. Ingen synlig sentralstjerne. Liten, blå-grå.

NGC 6256, kulehop i Scorpius: Liten og marginal. Ved 90x bare tåkete. Ved 216x var den kornete, noen svake stjerner ble oppløst. Svak konsentrasjon mot en liten kjerne (?). Blass, men helt greit sett.

NGC 6281, åpen hop i Scorpius: Pen, lyssterk åpen hop av blå-hvite stjerner. Kompakt og godt adskilt, halv-rik. Ingen sentral konsentrasjon. Kantete i fasong, og med en linje av stjerner som gikk diagonalt over midten. En gul-oransje stjerne befant seg nær en kant. 90x.

NGC 6318, åpen hop i Scorpius: Mindre enn forrige; 165x forstørrelse brukt. Vesentlig svakere stjerner, men også rikere. Godt adskilt, halvrik og "ruglete" i fasong.

NGC 6337, planetarisk tåke i Scorpius: Moderat styrke ved 90x. Ringstruktur var synlig alt ved denne forstørrelsen. Ved 267x var dette nok en ordentlig ringtåke; sirkulær og med ganske god utstrekning. Ringen var virkelig smal! Ble sett med virkelig god kontrast selv ufiltrert. Med egnet linjefilter ble ringstrukturen særdeles utpreget. Et lite høydepunkt.

NGC 6441, kulehop i Scorpius: Rett ved en kraftig gul stjerne. Dette forstyrret likevel ikke så mye, da hopen var lyssterk og kondensert til en klar kjerne. Stjerne og hop dannet en fin sammenstilling. Allerede ved lav forstørrelse var hopen noe kornete. Også ved 350x var både hop og stjerne godt innenfor synsfeltet. Haloen var ekstremt kornete, noen enkeltstjerner ble antydet. Kjernen var konsentrert til et lite ikke-stellart område.

Vi gikk så løs på den Lille magellanske sky ganske så systematisk, i forsøk på å loggføre de mange enkeltobjektene i denne satellittgalaksen. Det ble med en gang klart at en stor del av det som var synlig ikke var avtegnet, selv på U2000 sitt detaljkart over området. 90x forstørrelse ble brukt.
            I de østlige delene av Skyen: NGC 395 og IC 1624 var to hoper; 395 var en knute av noen oppløste stjerner mot en tåkete bakgrunn. IC-hopen var en enda mindre knute, også med oppløste stjerner. Hopene lå tett ved hverandre.
            Litt videre øst var nok en hop, men ikke plottet på kartet. Hadde synlig emisjonståke ved bruk av filter. Videre nord-øst var NGC 411, en liten i hovedsak diffus knute.
            Tilbake mot syd-vest kom vi til NGC 371, en stor, rik og pen åpen hop. Med OIII-filter blir denne synlig til en åpenbar, rund, lys emisjonståke. Tåken var i hovedsak jevn, og ble sett med høy kontrast. Altså en kombinert hop/emisjonståke.
Litt videre vest kom vi til det mest imponerende objektet i Skyen, nemlig den fabelaktige, strukturerte emisjonståken NGC 346. Veldig lyssterk og med en fremtredende stav av høy intensitet; fra dette området slynget det seg armer i forskjellige retninger. Et fysisk sett svært emisjonsområde, tatt i betraktning avstanden på over 200000 lysår. Filter økte kontrasten vesentlig, selv om den var stor selv uten.
Litt syd-vest var NGC 330, en lyssterk knute av en (kule-?)hop. Intens og med flere oppløste stjerner.
Vi beveget oss nå til de syd-vestlige områdene av satellittgalaksen. Her lå tre åpne hoper tett. Fra vest mot øst var NGC 222, 220 og 231. NGC 222 var klarest. 220 var i all hovedsak tåkete. Lengst nord-øst var NGC 231, som hovedsakelig også var tåkete.
Øst for nevnte trio var NGC 242, en liten klump av uoppløste stjerner. Øst for den var emisjonståken NGC 248; responderte på filtrering. Liten.
Vi kom nå til det bemerkelsesverdige området i syd-vest, fylt med emisjonståker. Rundtom 8 stykker var åpenbart synlige samtidig ved 90x med filter. De var temmelig jevnsterke små flekker, runde og av lignende størrelse. De var arrangert i omtrent et "T"-mønster. Langt fra alle var avtegnet på kartet. De som var katalogisert var: NGC 249, i bunnen av feltet og mot nord-vest. NGC 261 var rett øst for den. Syd-syd-øst for disse var NGC 267, ca. like sterk som de forrige. De øvrige i denne samlingen var ikke katalogisert (i alle fall ikke i NGC). En separat tåke mer mot vest var derimot avtegnet; NGC 248. Men denne var ikke en gang så sterk som visse av dem som ellers ble sett.
Nå på øst-siden av Skyen igjen: NGC 416 var en liten knute av en åpen hop (eller kulehop? Vanskelig å bedømme – U2000 plotter både hoper og kulehoper i Skyen som åpne hoper). Mot syd lå NGC 419; veldig tydelig og antakelig en kulehop. Hadde et jevnt, glatt utseende med markant sentral konsentrasjon.
I syd-øst-enden av Skyen var et påfallende tåkekompleks; NGC 456. Dette responderte kraftig på filtrering. Bestod av flere lyse flekker og tydelige mørke tåker. Den ene flekken av emisjonståke var rund med ujevnheter, og de andre rett ved var separert med mørk tåke som gikk tvers gjennom. Overlagret dette segmentet var hopen NGC 460, og rett utenfor NGC 465.
Men den beste opplevelsen av den Lille magellanske sky fåes ved å ta inn helhetsinntrykket, sveipe uforpliktende over området og se hva som kommer inn. Storartet!

Eric

Rapport nr. 3 fra Namibia - 23. juli 2014

M104, Sombrero-galaksen, ved 267x viste betraktelig størrelse og hadde vakker kontrast. Skygaten strakte seg langs omtrent hele den synlige utstrekningen, og kjernen var kondensert til et lyssterkt punkt. Lys var tydelig sett på motsatte side av støvbåndet.

Vi gikk så over til et område av galakser i de sørlige delene av Virgo som vanskelig lar seg observere fra Norge. Det ble foretatt et lite utvalg for observasjon, ettersom antallet galakser her er enormt.

En gruppe på fire stk. her i Virgo var synlige i feltet ved 90x. Lengst vest av disse var NGC 4742, som var nær en stjerne. Liten, med høy overflatelysstyrke og intens kjerne. Mot øst var NGC 4760, mindre kraftig, men mer utblåst. Nord for den var et par – Den ene meget liten og med kjerne, som var 4766, og videre nord 4757 som var noe sterkere enn -66. Videre øst for de tre forrige var NGC 4781, som var større; bredt konsentrert og svakt ujevn. Rett ved den var en meget liten lysning – NGC 4784. Nord for disse to var NGC 4790. 165x, 216x forstørrrelse (?).

I et område lenger syd i Virgo: NGC 5170 var interessant. En smal kantspiral med lyssterk kjerne. Lav overflatelysstyrke ellers, men den strakte seg langt til hver side. Støvsky var antydet langs en kant. Galaksen hadde god utstrekning ved 165x.

NGC 5247 et  par grader øst for den forrige var ordentlig fin! Ikke av høy overflatelysstyrke, men den hadde åpenbar, interessant spiralstruktur ved 216x. Lys kjerne, og hver av de to armene kunne individuelt følges rundt. De hadde fin krumning og gikk langt rundt, langs galaksens omriss. Åpenbart mørkt mellom armene. Strukturen var av en åpen type. Et høydepunkt.

Noen grader mot syd-vest var NGC 5068, som var mye mer diffus. Utstrakt halo med ujevnheter. Hadde et avlangt kjerneparti som ikke var intenst. I sidesyn var det mørkere områder som antydet spiralstruktur. En diffus klump til en side for haloen antydet en stjernesky, muligens i enden av en av armene. Spiralen var ikke direkte synlig. Lav overflatelysstyrke, god utstrekning ved 216x.

En grad mot syd var NGC 5084, en kantspiral med høy overflatelysstyrke, især nær kjernen. Ikke så lang som forrige kantspiral (NGC 5170), men vesentlig sterkere. Omtrent stellar kjerne. Den syntes også å ha støvsky langs en kant. 216x forstørrelse. Rett ved galaksen var også ESO 576-31, synlig som en liten flekk.

Vi gikk så over til helt andre områder og objekter på himmelen.

NGC 3918, planetarisk tåke i Centaurus: Veldig intenst blå-grønn liten flekk ved lav forstørrelse. Ved 350x fikk den en ordentlig synlig skive, men få detaljer var å se. Avrund.

NGC 5307, planetarisk tåke i Centaurus: En liten, avrund elliptisk flekk ved 165x. Ved 350x hadde den noen strukturer. Den virket rugbyball-formet, med to av kantene sett som lysere.

NGC 5483, galakse i Centaurus: Ved 165x syntes den å være en spiral. Heller blass; svakt konsentrert mot midten. Ikke stor, dog med rimelig utstrekning. Hadde litt bred kjerne og moderat overflatelysstyrke.

NGC 4945, galakse i Centaurus: Flott! Den nest fineste galaksen i dette stjernebildet, etter Cenaurus A. 4945 var en svær, langstrakt kantspiral som ved 165x strakte seg nesten gjennom feltet. Mørke, avlange strukturer var synlige. Overflatelysstyrken var ikke høy, men kontrasten god. Nær en ende var en liten knute som nok var en emisjonståke. Trond Hugo foreslo navnet "ålen", siden knuten var som øyet på nettopp dette marine dyret. Hele galaksen tydelig krummet.

NGC 6193, åpen hop i Ara, sammen med emisjonståken NGC 6188: Ved 90x var hopen løs og ikke særlig godt adskilt, og hadde sterke stjerner. Mer ineressant var tåken. Den strakte seg gjennom feltet som en lang rett front, i kant med mørk tåke. Overflatelysstyrken var lav, men smalbåndsfilter hjalp godt. Kunne minne om IC 434, men uten noe "Hestehode".

NGC 6204, åpen hop i Ara: Kompakt og liten. Labert adkilt fra bakgrunnen. Ujevn fordeling i et stjernerikt felt. Nær en trio av stjerner, alle med forskjellige farger. På motsatte side var en rett rad av flere stjerner. 90x.

NGC 5946, kulehop i Norma: Marginal og meget liten. Ved 350x var den oppløst i en del stjerner mot en øvrig bakgrunn. Med bredt kjerneparti, og den var heller lyssvak.

Dernest så vi på den ene fine hopen etter den andre i Norma, og sammenlignet synet i 24-tommeren og Fujonon-en. De var vakre syn i begge instrumenter. Prismekikkerten satte objektene naturlig nok i sammenheng med bakgrunnen. Høydepunktet blant disse hopene var NGC 6067. Den var i 24-tommeren rik på både sterke og svakere stjerner. Flere var oransje, blant annet et tett par. I prismekikkerten kom stjerne tettere sammen ved den lave forstørrelsen og gav inntrykk av stor rikdom i et vakkert felt. Hopen var stor og hadde en grad av sentral konsentrasjon.

IC 5152, galakse i Indus: Utstrakt og meget diffus, og lå kloss i en sterk stjerne som forstyrret. Likevel var den synlig med ganske bra kontrast ved 216x. Svakt lysere mot kjernen; ujevn og tykt avlang.

NGC 7041 og -49, galakser i Indus: Begge synlige i feltet ved 90x. Ved 267x var 7041 den flateste og minste av dem; nærmest en kantspiral sett litt ovenfra. Lyssterk kjerne i et avlangt kjerneparti. NGC 7049 var mye tykkere, uten så kompakt kjerne og oval i fasong.

Ikke langt unna NGC 7049 fant Trond en mye mindre galakse, men lett å se grunnet lyssterk kjerne. Den var omgitt av en svært liten halo. Dette viste seg ifølge kartet å være ESO 235-85. I tillegg ble to andre svake ESO-galakser sett nord for den. Disse var ESO 235-83 og -84, synlige som grå flekker ved 267x.

Siste galakse observert i Indus var en fin kantspiral; NGC 7090. Den strakte seg gjennom 1/4 av feltet ved 216x. Den hadde ikke et veldefinert kjerneparti, men økte mot et avlangt lysere område. Hadde nokså høy overflatelysstyrke, og syntes å ha noen ujevnheter.

Vi avsluttet med M20, Trifidetåken i Sagittarius, som viste storartet, detaljert struktur i sine avlange og svært ujevne støvbånd. Tåken er vesentlig mer komplisert enn ganske enkelt "tredelt". Vakker og meget kontrastrik både med og uten filter.

Eric

fredag 1. august 2014

Rapport nr. 2 fra Namibia - 22. juli 2014

Vi begynte med Eta Carina(e) – tåken, som vi i kveld gikk etter i sømmene. Med smalbåndsfilter ble de mørke tåkedetaljene svært kontrastrike, med smale mørke hakk og linjer inn i den rette kanten av tåkekompleksets lyseste deler. Dette var strukturer av typen "Pillars of Creation", kjent fra Ørnetåken.

Selve Homunculus-tåken som umiddelbart omgir stjernen Eta Carina ble studert ved høy forstørrelse. Seeingen var meget god. De to boblene var dypt røde og viste strukturer. To mørke flekker var å se innad i den lyseste boblen, og kanten var ujevn. Den svakere hadde lysere rand; var altså mørkere innenfor. I tillegg: fra det smale området mellom boblene, gikk en smal "nål" av tåke ut, vinkelrett på Homunculus-tåkens store akse. Et høydepunkt bare i kraft av at det går an å se såpass med detaljer fra et så særegent, fotografisk berømt objekt.

NGC 3532, en åpen hop i Carina, var i 25x150 prismekikkerten pakket tett med lyssterke stjerner. Hopen begynte brått ved dens rand, og var ikke sentralt konsentrert.

NGC 3114, åpen hop i Carina: Var full av lyssterke stjerner i 24-tommeren, men for stor for synsfeltet. Den passet bra for prismekikkerten. Ruglete, ujevn med åpne rom. Dekket kanskje 1/4 av feltet. Hadde grener av stjerner og ingen sentral konsentrasjon. Rik.

NGC 3766, åpen hop i Centaurus: Ordentlig fin. Kompakt med lyssterke stjerner. Ujevn i omriss, og hadde som flere andre hoper åpne rom. Diverse lysstyrker og farger av stjerner. I hver kant var en oransje stjerne; den ene av disse dannet fin kontrast med en blålig rett ved.

NGC 3699, planetarisk tåke i Centaurus: Bipolar struktur, greit synlig ufiltrert. Høyere forstørrelse viste den bipolare strukturen som en slags Centaurus A-fasong. Best ufiltrert. Ved 350x direkte fin. De to polene var vesensforskjellige, den ene større og sterkere enn den andre, og de var separert fra hverandre via et mørkt bånd.

Vi så også på Saturn, som var direkte fin. Luften var for det meste rolig. Ringen hadde en god åpning. Skygge fra planeten var synlig på en side, og Cassini-delingen gikk for det meste hele veien rundt. Undertegnede skimtet kanskje Enckes deling en gang, og Per og Trond så den i korte øyeblikk. Totalt sett et vakkert syn av planeten. 351x, 470x forstørrelser.

Gruppe på fire galakser nær Centaurus A, antakelig ved 267x: Nær en stjerne var paret NGC 5090 og 5091. NGC 5090 var rundlig, mest lyssterk og hadde sterkest kjerne. 5091 var en god del svakere, mer flattrykt og uten så kraftig kjerne. Lenger vest var NGC 5082 og -86. NGC 5082 var rundlig, lignende -90, men marginalt svakere. Litt videre vest for gruppen var NGC 5090A, helt grei å se, men liten. Med kjerne, nær en stjerne. NGC 5090B i nærheten var mer utstrakt enn A, med mindre kjerne. Både A og B var svakere enn de øvrige fire.

NGC 5824, kulehop i Lupus: Liten og intens. Hadde en liten halo hvor det var tett med svake stjerner, delvis oppløst. Symmetrisk og fin. Kondensert til et lite punkt av en kjerne. Minnet strukturmessig om NGC 6388 i Scorpius, men var mye svakere.

NGC 5882, planetarisk tåke i Lupus: Liten, intens og blå-grønn. Høyere forstørrelse viste svakt avrund fasong og økende intensitet mot midten, men få øvrige strukturer.

NGC 6072, planetarisk tåke i Scorpius: Ved 267x var den en real skive. Sirkulær i hovedsak og med lysere områder diametralt motsatt hverandre, og et par mørke flekker a la Ugletåken.

ESO 97-13, Circinus-galaksen: Ved 165x var den blant noen stjerner, synlig som et avlangt lite kjerneområde. Øvrig synlig del som strakte seg lenger ut var smalt, avlangt og uhyre svakt; synlig med rikelig sidesyn. Retningen ble entydig stadfestet.

NGC 5823, åpen hop i Circinus: Dekket ~1/10 av feltet ved 90x. Godt avgrenset. Stjernene var i hovedsak langs randen, med tre åpne rom. Grener av stjerner gikk i forskjellige retninger. En halv-rik hop som lignet på en del andre.

IC 4499, kulehop i Apus: Ved 90x var denne en liten diffust spettete tåkeflekk. Hadde en overlagret stjerne. 267x forstørrelse hjalp desidert, flere stjerner var oppløst mot en lyssvak bakgrunn. Ingen konsentrasjon. Et lyssvakt, marginalt objekt.

NGC 6101, kulehop i Apus: Også marginal, men vesentlig bedre oppløst. Liten, men stjernene var betraktelig sterkere. Løs, uten sentral konsentrasjon.

Galaksehop AS851 i Telescopium: Positiv overraskelse i og med at 4 til 5 stykker raskt ble synlige i synsfeltet ved 90x, noen av dem lyssterke. I kjerneområdet var NGC 6868 og 6870. (Observasjonene ble gjort ved 216x.) Den sterkeste av disse var desidert 6868; avrund og med tydelig kjerne. Den andre var nærmest en kantspiral med noe synlig kjerne. Mellom disse to, og ikke plottet på kartet, var en svak galakse synlig som en liten flekk. Den lå nærmest 6868. Litt øst for 6870 var NGC 6861F; vanskelig, en meget lyssvak, smal lysning. Ble synlig over utstrakt tid med rikelig bruk av sidesyn. Vest igjen for 6870 var ESO 233-35. Helt greit sett; liten, svakt avrund og med svak kjerne. Videre vest var 6861D; kraftigere igjen enn den forrige. Også avlang og med kjerne; nær en stjerne. Litt syd-vest ca. 1/5 grad var NGC 6861, som var vesentlig sterkere. Avlang og med lyssterk kjerne. IC 4943 var vest for denne, og litt syd-vest var 6861B, som var veldig svak. Et stykke vest for dette, godt utenfor hopens kjerneområde, var NGC 6851. Avrund, med betraktelig intensitet og tydelig kjerne.

NGC 6744, Pavo-galaksen: Stor, utblåst galakse med tydelig kjerne. Best ved 165x, men selv dette var på grensen. Lav overflatelysstyrke, men en slags stav var å se opp og ned for kjernen, og mørkt til hver side for den. Diffus spiralstruktur av lav kontrast ble sett utenfor de mørke områdene. Galaksen hadde stor halo i sidesyn og uryddig struktur. 1/4 grad øst for den var en flekk som kan ha vært en satellittgalakse; IC 4823.


Vi avsluttet med storartede NGC 253 i Sculptor – alltid et høydepunkt fra Hakos. Den veldig kontrastrike, strukturerte galaksen strakk seg tvers gjennom feltet ved 165x.

Eric

Første rapport fra Namibia-tur 2014: 21. juli

Per Amundsen, Ragnhild, Trond Hugo Hermansen og undertegnede ankom Hakos astrofarm på søndag den 20. Under 10-dagers oppholdet fikk vi muligheten til å oppleve sydhimmelen under ekstremt gode forhold, både med og uten kikkert. Som året før ble en 24-tommers dobson og 25x150 Fujinon prismekikkert leid. På søndagen hadde vi bare en kort observasjonsrunde siden vi hadde reist dagen lang. Faktisk var den natten også heller disig. Vi kikket på objekter som Eta Carina-tåken, kulehopen Omega Centauri, den store kantspiralen NGC 4945 i Centaurus, NGC 5189 (planetarisk tåke i Musca), Lagunetåken, 47 Tucana og M68. Sistnevnte var ett av to Messier-objekter som Per enda ikke hadde sett.

Rapporten nedenfor refererer til observasjoner for mandag 21. juli, som ble loggført.

Storartet kontrast og seeing denne kvelden; vi begynte på M83 i Hydra. Stavspiralen var åpenbar alt ved 90x. Ved 165x var staven omgitt av en ring av armer, og ved to steder spaltet en arm seg av denne ringen som en forgrening. Armene pekte i hver sin retning. Kjernen var liten og lyssterk, galaksen imponerende stor i utstrekning i sidesyn. Dette var Per sitt siste uloggede Messier-objekt.

Dernest tåkekomplekset som inkluderer den utstrakte tåken om Eta Carina. Vi begynte ca. 4 grader vest-nord-vest for selve Eta Carina-tåken, med emisjonståken NGC 3199, som skal være utblåsning fra en Wolf-Rayet-stjerne. Viste seg som et krummet, sigd-formet bånd. Et av smalbåndfiltrene på teleskopets filterhjul (uklart hvilket filter som var hva – vi prøvde oss frem) økte kontrasten betraktelig, med mørkere avlange strukturer innenfor. Dekte vesentlig del av feltet.

NGC 3247, emisjonståke, emisjonståke i Carina: Hopen Westerlund 2 lå kloss i. Tåken var liten, ikke spesielt lyssterk, og separert fra hopen med et mørkt bånd. Hopen ble sett som en knute i enden av en rad på tre stjerner, i stor grad uoppløst ved 267x. Et heller marginalt objekt, men av astrofysisk interesse siden den inneholder noen av de mest massive og varme stjernene.

Dernest IC 2581, et rektangulært område av stjerner kloss i en sterkere stjerne. Ikke rik, men tydelig nok avgrenset og med klare stjerner.

NGC 3293, "Gem Cluster", på vei videre ned mot Eta Carina-tåken. Fin, liten stjernetett hop av sterke stjerner. Forskjellige styrker og farger. En oransje stjerne i kanten skilte seg ut.

NGC 3324, emisjonståke litt syd for 3293. Et krummet bånd av tåke med stjerner innblandet, tydelig nok uten filter, men igjen forbedret med. Lange akse dekket ca. 1/5 av feltet. Ikke så fin som NGC 3199, som vi begynte på.

Vi gikk så forbi selve Eta Carina-tåken og bort til NGC 3603, som var nær en vakker, kontrastrik tåkeansamling. Især i filter var den imponerende; minnet om flammetåken. Klumper av høy kontrast var separert av mørk tåke. Især én tett, lang mørk tåke skar gjennom sentrum av komplekset. Også sett ved 267x; dekket mye av feltet. NGC-numrene til segmentene som danner tåken var 3576, 3579, 3581, 3582, 3584 og 3586.

Selve hopen NGC 3603 var en liten knute av stjerner, en god del var oppløst, men seeing forstyrret her. Et støvbånd lå kloss i hopen, og den befant seg i et diffust tåkeområde.

Vi skiftet så "beite" på himmelen, bort til Musca og hopen Collinder 261. Dette er ifølge visse kilder den eldste kjente åpne hopen, kanskje så mye som 7 mrd. år gammel. Den var stor og godt adskilt fra bakgrunnsfeltet. Hulrom i midten. Noen meget svake stjerner kom i tillegg frem i sidesyn. Den dekket ca. 1/6 av feltet ved 90x.

"Grus-kvartetten", galaksegruppe i stjernebildet Grus (Tranen): Et høydepunkt blant observerte galakser. Alle fikk så vidt plass i synsfeltet ved 90x. Det tetteste paret var NGC 7590 og 7599. 7599 var irregulær kantspiral med ujevnheter, svakt krummet, uten kjerne. 7590 var mindre og hadde kjerne. Litt syd-vest var NGC 7582, en utstrakt kantspiral med kjerne og muligens støvbånd langs kanten. Den siste, NGC 7552, så ut som en kantspiral ved 90x, men ved 267x viste den seg å være en stavspiral. Lys kjerne, og med armsegment ut fra hver ende. Disse vokste i sidesyn.

Øvrig sett denne kvelden:

-  NGC 4833, kulehop i Musca: Godt oppløst i moderat sterke stjerner, ingen tett eller kondensert kjerne.
- NGC 6388, kulehop i Scorpius: Bemerkelsesverdig jevn profil opp mot en tett liten kjerne. Ved 267x hadde den en vanvittig kornete halo som økte opp mot den kondenserte knuten av en kjerne.
- NGC 5189, planetarisk tåke i Musca: Unikt, detaljert særpeg med stavstruktur, krumninger og flekker spredt utover. Ble av Trond døpt til "elefanten" grunnet utseendet.
- NGC 6752, unik kulehop i Pavo med svært sterke enkeltstjerner, nærmest lakse-fargede. Vakkert glitter av stjerner som konsentreres vesentlig mot midten. I tillegg var en vesentlig svakere populasjon av stjerner der.
- IC 4662, uvanlig dverggalakse i Pavo som var liten og krevde høy forstørrelse. Avslørte to knuter mot en kant.
- IC 5148 og -50, planetarisk tåke i Grus: Utstrakt ringtåke av moderat styrke.

NGC 6726, 6727 og 6729, refleksjonståker i Corona Australis: Dette ble sett som åpenbar diffus tåke omkring to stjerner, og 6729 som befant seg litt til siden, var kometformig. Kulehopen NGC 6723 rett ved (over i Sagittarius) var fin; godt oppløst, men føyde seg inn i rekken av mange med dette utseendet. Tåkekomplekset lå kloss i den mørke skyen Bernes 157.

Mot slutten gikk vi til den Lille magellanske sky (forkortet "Skyen"); et fabelaktig felt av objekter med hoper og emisjonståker overalt. NGC 346 i dette området var den beste blant emisjonståkene her, og viste mye struktur ved høy kontrast. Imponerende når avstanden tas i betraktning! NGC 371 rett ved var en rik hop ufiltrert, og med filter endret den utseende helt – åpenbar lysende tåke kom frem. Mot syd i Skyen fikk vi inn nærmere 8 emisjonståker i samme felt, som små klare flekker ved bruk av filter. Disse inkluderte bl.a. NGC 248, 249, 256, 261, 267 og 294.


Vi avsluttet med 47 Tucana. 165x passende forstørrelse. Kjernen bestod av lyssterke, varmt fargede stjerner! En vanvittig tetthet i sentrum, og ekstremt punktformige. Den utstrakte haloen avtok brått i tetthet, men strakte seg utenfor feltet.