lørdag 9. februar 2013

Kondensfjerner på Henrietta

Nå har jeg vært oppe på Byhaugen og koplet Henrietta til et syltetøyglass med silicagel. Forhåpentligvis skal vi nå få trukket ut fuktigheten i tuben.

Merk ny prosedyre på Henrietta: Det første du gjør er å ta ut pluggen som står i fokuser, den henger på samme måte som okularene. Deretter plugger du slangen med en skrue med o-ring som skal ligge på wedgen. Legg vekk pluggen, slangen og syltetøyglasset, de skal ikke tas fra hverandre. Hvis indikatorene er vekk, så må silicagelen tørkes. Resten er som før.

Det siste som gjøres er at vinkelspeil vendes nedover. Etter at okular er tatt ut, så henter du silicagelen, skrur ut skruen og setter pluggen i vinkelspeilet der okularet pleier være.

06.03.13
Sjekket silicagelen nå i kveld, og det ser ut som det er et par blå korn som har begynt å blekne.

Observasjonsrapport, 08. februar 2013


Sigmund og jeg observerte fra Arildsåsen med 22-tommeren på fredag. Det var kaldt, -9 til -10 grader, noe som satte preg på opplevelsen. Forholdene var ikke så bra som de foregående par gangene, men mye ble likevel sett bra. Vi begynte å kikke litt etter kl. 21. Seeing/temperaturutjevning bedret seg utover.

Oriontåka var første objekt siden den var nær sitt høyeste punkt. Gårdseieren var kort ute og så den sammen med oss. Forstørrelsen var nå 85x, se ellers beskrivelse fra tidligere beretning.

NGC 2276 og 2300, galaksepar i Cepheus: Et par vi har vært innom før ved minst én anledning – Utmerker seg ved å være plassert nær hverandre i feltet og å se veldig forskjellige ut. Ved 250x: NGC 2300 var lys, rund og hadde sterk sentral konsentrasjon. 2276 var grålig og utblåst med lav intensitet, og en liten svak kjerne viste seg i sidesyn.

NGC 2146, galakse i Camelopardalis: Dukket opp med god kontrast i feltet ved 120x – Stor, avlang, men også tykk. Lysere mot sentrum. Ved 250x kunne den korte støvskyen nær kjernen skimtes, men var bedre ved tidl. anledning med bedre himmelkontrast.

NGC 2336, galakse i Camelopardalis: I nærheten av forrige på kartet. En positiv overraskelse – Stor utstrekning da den ble funnet ved 120x, ville ganske sikkert vært enda større m/virkelig mørk himmel. Elliptisk/avrund i fasong og med en liten kjerne som visuelt virket punktformig ved denne forstørrelsen. Moderat-lav overflatelysstyrke, og sidesyn hjalp betraktelig for å se størrelsen på galaksen.

Flammetåken, nær Zeta Orionis: I dette området av himmelen var bakgrunnen grålig – Men: Flammetåken var svær og åpenbar, med store brede mørkere områder mellom tåkesegmentene. Tydelige strukturer. Antakelig 120x.

Hestehodetåken (Barnard 33 og IC 434) i Orion: Nå med H-Beta-filter ved 120x. Mørknet feltet betraktelig, og tåken IC 434 strakte seg langt ned gjennom feltet. Selve hestehodetåken var en "kølsvart" flekk hvor den gjenkjennelige ytterranden kunne skimtes.

NGC 2355, åpen hop i Gemini: En litt grovkornet, halvrik åpen hop med viss grad av sentral konsentrasjon og et spekter av stjernestyrker. I søndre kant var en sterkere stjerne, og grovt sett mot vest var en rad av stjerner som Sigmund bemerket. Godt adskilt fra bakgrunnen, og dekket ~1/3 av feltet ved 120x.

NGC 2266, åpen hop i Gemini: Denne var en mindre og tettere hop av svakere stjerner, og finere enn den forrige. I hovedsak en jevnt over stjernerik hop uten konsentrasjon i noen retning. Mange enkeltstjerner klare. Vi ville ha det til at det var noen svakere som kom frem som en sky i sidesyn, men det er usikkert. Veldig godt adskilt; liten. 120x.

NGC 2371-72, planetarisk tåke i Gemini: Ved 120x og med OIII-filter var tåken liten, men veldig kontrastrik. Den hadde to utpregede lyse knuter diametralt motsatt. Den ene var tydelig lysere og mer punktformig. I sidesyn, ved 250x, kunne sees at svakere deler fra disse var med på å danne en rund skive. Veldig svake utstikkere også skimtet.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Ved 188x og OIII-filter var tåken stor, tydelig, sirkulær og grønnlig – skjønt overflatelysstyrken var ikke fryktelig høy. Skiven var ujevnt mørk innenfor og hadde en sterk sentralstjerne.

M97, Ugletåken, planetarisk tåke i Ursa Major: Ved 188x og filtrert var den grå, rund og svær, med to mørkere diffuse flekker som ble sett uten problemer av undertegnede.

NGC 2359, Tors Hjelm, Wolf-Rayet-tåke i Canis Major: Nok en gang besøkte vi dette objektet. Kontrasten mot himmelbakgrunnen var dårligere enn sist, men forstørrelsen var nå 188x, noe som økte oppløsningen visuelt. Enkeltdetaljer langs randen kom frem, især et lysere segment mot nord – her var også et par stjerner som forstyrret. Med de utstrakte hornene dekket den det meste av feltet. OIII-filter brukt.

Filteret fortsatt var i, og vi besøkte for siste gang i kveld Oriontåken ved 188x. Denne forstørrelsen viste svært stor detaljrikdom i midten. Kjerneområdet var helt spettete med mørke, ujevne flekker som ikke lar seg beskrive. Velger igjen å bruke "skum-lignende" som forsøk på beskrivelse!

NGC 2301, åpen hop i Monoceros: Ved 85x var hopen vakker og lyssterk i et ellers rikt, pent felt. Med grenene av stjerner dekket den mye av feltet ved 85x. I midten var et rundlig stjernerikt parti, og en oransje stjerne skilte seg ut. Absolutt en av de fineste hopene i dette bildet.

M50, åpen hop i Monoceros: Nokså utstrakt, lyssterk åpen hop som likevel passet godt inn i feltet ved 85x. Ujevnt elliptisk i omriss, med to uthulte områder som stod motsatt hverandre nær midten. Rik, men ikke veldig tett med stjerner. Varierende styrke på stjernene, og ingen sentral konsentrasjon.

NGC 2654, galakse i Ursa Major: Var ikke stor, men en tydelig smal linseformig nesten-kantspiral. Lys kjerne i midten. 250x.

NGC 3310, galakse i Ursa Major: Veldig liten, men åpenbart sær allerede ved 120x! Var en jevnsterk skive av høy overflatelysstyrke uten kjerne, som brått sluttet ved randen – lignende enkelte planetariske tåker. Ingen halo ble sett utenfor, og vi lurte på om dette var hele galaksen (bilder på nettet viste i ettertid halo). Ved 375x syntes det å være noen svake ujevnheter.

NGC 3440, 3445 og 3458, galakser i Ursa Major: Ved 250x fikk ikke alle plass i feltet samtidig. NGC 3440 var minst og svakest; lentikulær med litt kjerneparti. 3445 var større, rundlig og uten tydelig kjerne. Svake ujevnheter var å se i skiven, og den var litt lysere mot sentrum; det dreide seg antakelig om en spiralgalakse. NGC 3458 litt lenger unna var rund og veldig liten, med en intenst stellar kjerne.

NGC 3613, 3619 og 3625, galakser i Ursa Major: Enda en trio i dette stjernebildet. NGC 3613 var den lyseste av disse, med høy overflatelysstyrke. Var relativt avlang. NGC 3619 hadde høy overflatelysstyrke i kjernen, liten rund halo omkring. 3625 hadde veldig svak kjerne, lavere overflatestyrke og var mer avlang enn 3619. Helt klart den svakeste. 250x.

Ved dette tidspunktet kjente jeg kulden grundig i både føtter og fingre, og det distraherte merkbart. Sigmund var allerede gått inn i huset for varm drikke. Jeg gikk selv senere inn da han kom ut, og burde ha takket ja til å komme inn tidligere!

NGC 4244, galakse i Canes Venatici: En svær, smal galakse som strakk seg gjennom feltet ved 250x. Diffuse, svakt lysere områder fordelte seg over lengden, men galaksen hadde i hovedsak et glatt utseende.

NGC 4151 og 4156, galakser i Canes Venatici: Et tett par; 4151 var spesielt lyssterk med intens, liten stellar kjerne og betydelig elliptisk halo rundt. NGC 4145 litt nordafor var svakere, og grålig.

Jeg ble nå altfor kald på fingre og føtter, og gikk inn til te-pause foran peisen.

Ute igjen, var teleskopet på M101, som viste tydelig spiralstruktur. Senere: M65 og M66 i Leo var begge svære og lyssterke ved 250x. M65 var veldig avlang og strakte seg langt i feltet. Den ble bredere mot sentrum og hadde utpreget kjerne. M66 viste klart strukturer, især staven i spiralen som dannet en vinkel med haloens store akse. Det var ujevnheter/antydet langstrakt spiral i haloen, men var blitt sett bedre under mørkere forhold.

NGC 4631, galakse i Canes Venatici: Imponerende da den kom inn i feltet ved 120x, og med bedre kontrast enn forventet. Stor, lyssterk og ujevn. Ved 250x gikk den tvers gjennom feltet og mer til. To lyse klumper skilte seg ut, og avbrutte/ujevne støvskyer strakte seg langs galaksen ved forskjellige steder.

De tre kulehopene M3, M13 og M92 så vi én etter én – De to sistnevnte var enda ikke kommet høyt. M3 var en tykk rundlig sky av svært mange oppløste stjerner, uten noe kompakt parti av stjerner i sentrum av haloen. Enkeltstjernene var moderat sterke til svake. M13 hadde et vesensforskjellig utseende, og hadde som Sigmund nevnte mye mer utpregede forgreninger av enkeltstjerner ut fra midten. Stjernestyrken bidrar til den gode oppløsningen av hopen. M92 var mye mer kompakt, men hadde kraftige stjerner og var godt oppløst inn til den kompakte kjernen. 250x.

M64, Blackeye-galaksen i Coma Berenices: Siste objekt for kvelden, og den skuffet ikke! Stor utstrekning allerede ved 120x, og ved 250x var støvbåndet nær den lyse kjernen kontrastrikt, bredt og tydelig oppløst som et krummet "smil".

Det ble en sen, kald kveld der vi avsluttet godt etter kl. 01.00.

Eric

torsdag 7. februar 2013

Byhaugen 6 februar

Omsider ble det klarvær på en onsdagskveld! Og utmerkede forhold også! Vi monterte opp Annie,  så Leif Magne og Jon Helge kunne fotografere litt med Henrietta. Observerte Jupiter med 300x og kunne se den røde flekken forholdsvis tydelig midt på planetskiven.

Det var en som prøvde å se på dobbelthopen med Annie med 50x, men da viste den bare en av hopene. Sekstommeren viste derimot begge to med god margin, brukte 40mm det blir 18x. Jeg hadde båret sekstommeren ut da det var en bagatell som måtte ordnes etter at det hadde vært på tur til Oltedal, så da var det bare å sette den opp.

Det hadde rimet på innsiden av korrektorplaten på Henrietta! Men fikk da fjernet det med føneren. Skal lage et arrangement sånn at fuktigheten fjernes ved at den absorberes i silicagel.

Observerte Oriontåken med OIII filter og den var virkelig flott i kveld, OIII filteret fremhever emisjonståker 90x.

M1 observert som en diffus lysning med Henrietta 90x.



lørdag 2. februar 2013

Observasjonsrapport, 01. februar 2013


Undertegnede, Sigmund Skjelnes og Jon Helge Edvardsen dro ut til Arildsåsen med 22-tommeren. Sigmund og Jon Helge stilte også med foreningens 6-tommers f/5 akromat. Loggføringen er bare gjort konsekvent av det som ble sett i 22-tommer. Med mindre det står noe annet, gjelder beskrivelsene synet gjennom denne.

Forholdene var vanlige for stedet, med tydelig Melkevei, skjønt de lyseste delene var på vei mot vest hvor forholdene er dårligere. Seeingen begynte laber, men bedret seg. Temperaturen var en -3 til -4 grader.

Vi begynte kl. 20.50 på Oriontåka: Den viste ved 85x svært god kontrast, størrelse og detaljrikdom. Se ellers tidligere beskrivelser.

M35 og NGC 2158, åpne hoper i Gemini: Ved 120x fylte de sterke stjernene i Messier-hopen mye av feltet; forstørrelsen var i grunnen for stor. Mer interessant er faktisk NGC 2158, som var liten, men svært tettfylt med stjerner. Ved 250x var denne godt oppløst, og de sterkeste stjernene var arrangert over en grovt sett triangulær flate.

M37 i Auriga var også rik og av betydelig utstrekning; enkeltstjernene klare. 120x.

NGC 7789 i Cassiopeia var til sammenligning enda rikere, men stjernene mye svakere. Dog stod enkeltstjernene godt ut og var lette å se én og én. Veldig rik, med irregulær fordeling.

Vi så også på M31 som nå var et stykke ned i haloen fra Stavanger i nord-vest, så kontrasten var ikke optimal. Ett støvbånd, og antydning til det neste lenger ut, ble riktignok sett.

M109, galakse i Ursa Major: Denne viste ved 250x kjerne, og mørkere områder lenger ut, innenfor haloen – områdene mellom stav og spiralarmer. Kontrasten ikke optimal på denne, da den var langt fra kulminering.

Vi så også på Rosettetåken, både i det store teleskopet og i 6-tommeren. Refraktoren viste med OIII-filter og 40mm okular hele tåken med god margin. Fasongen var lett gjenkjennelig - en rundlig kantete tåke med hull i midten, hvor stjerner befant seg. I 22-tommeren var denne helhetsfasongen vanskelig å få øye på. 85x og OIII-filter viste mange ujevnheter og mørke strukturer, men sveiping med kikkerten var påkrevd.

NGC 6503 i Draco var en jevnt over lyssterk ikke-helt-kantspiral ved 250x. Den var veldig avlang og svake ujevnheter ble antydet. I hovedsak hadde den et glatt utseende uten kjerne.

Vi gikk så til en fin liten gruppe av galakser i Ursa Major: NGC 2805 hadde moderat-lav overflatelysstyrke og betydelig utstrakt glød i sidesyn. Ingen utpreget kjerne. Litt rett nord for den var en tett trio av galakser; NGC 2814, NGC 2820 og IC 2458. De to NGC-ene var klart sterkere enn IC-galaksen, og var tydelig avlange/smale. NGC 2814 var vesentlig mindre enn 2820, som hadde nokså god utstrekning. IC 2458 var en klump med en kjerne og liten halo. De to smale galaksene gjorde dette til et artig syn. 250x.

NGC 2950, galakse i Ursa Major: Denne skilte seg helt ut fra de forrige, og var avrund/elliptisk, liten og kompakt med veldig høy overflatelysstyrke – især i kjernen, som nesten var stellar. 250x.

NGC 4605, galakse i Ursa Major: En som har føyet seg inn i rekken av favoritter, og som jeg så for første gang i januar. Ved 250x en asymmetrisk, avlang og svakt bøyd galakse. Tykkere på midten, og sidesyn avslørte uten tvil mørkere ujevnheter her og der. Ganske stor.

NGC 4157, galakse i Ursa Major (rett ved Canes Venatici-grensen): Ved 250x var denne en fin kantspiral! Lang og veldig smal, økende i styrke mot midten til et kjerneparti som i seg selv var smalt. Ujevn lysstyrke over utstrekningen, svak antydning til skygate.

Litt øst-nord-øst for 4157 var NGC 4187 i Canes Venatici, som var mye mer kompakt. Rund og med et kjerneparti med halo rundt. Ganske høy overflatelysstyrke. Ikke mer å si om den.

M82, vi så relativt kort på denne, og brukte bare 120x. Det skal nevnes at ved denne forstørrelsen hadde galaksen en nesten "uvirkelig" overflatelysstyrke og kontrast. Imponerende intensitet i de lyse knutene mellom støvskyene!

NGC 4485 og 4490, galaksepar i Canes Venatici: Vi har sett en del på disse gjennom årene, men det var lenge siden nå. De var sterkere og større en jeg husket. NGC 4490 var spesielt stor og kraftig, med høy overflatelysstyrke, sterk kjerne og tykt avlang fasong. De var enda ikke kommet høyt opp, men i sidesyn ble den bøyde "halen" bort mot 4485 sett med litt laber kontrast. NGC 4485 var mye mindre, hadde svakere kjerne, men var likevel en tydelig galakse. De to gav et kraftig helhetsinntrykk i feltet. 188x.

NGC 4449, galakse i Canes Venatici: Dette er en svært spesiell galakse – Utpreget detaljert med høy kontrast og et par knuter av høy overflatelysstyrke. Ujevn, diffus ytterrand, og med separert klump i ett hjørne. Et vakkert, unikt syn, og en ordentlig særing. 250x.

Vi gikk nå tilbake til Oriontåken mens vi ventet på at Tors Hjelm (NGC 2359) skulle dukke opp i gapet mellom to trær. Ved 120x og med OIII-filter hadde M42 en absurd intensitet og kontrast, og "vingene" kunne følges hele veien rundt.

NGC 2359, Tors Hjelm, Wolf-Rayet-stjerne i Canis Major: Ved 120x og OIII-filter var denne skikkelig flott. Tåken hadde ganske høy overflatelysstyrke, og utpregede, lett gjenkjennbare detaljer. Den sentrale boblen hadde en smal, ujevn rand som krummet seg rundt, og med to utstikkere som pekte mot vest. Mot øst var svakere tåke. Et interessant, spesielt syn som det var givende å bruke tid på. Stjerner var overlagret, og flere ville nok blitt sett uten filter.

M94, galakse i Canes Venatici: En veldig lyssterk galakse, med utstrakt halo. Den "indre" haloen hadde høy overflatelysstyrke, og en mørkere ring innenfor før man kom til den sterke kjernen. 250x.

NGC 2903, galakse i Leo: Et annet velkjent høydepunkt. En både stor og lyssterk galakse som især over tid viste mye struktur. Den hadde et ovalt omriss med sterk kjerne. På hver side av kjernen, ute i ytterkanten, var to lysere klumper forbundet med spiralstruktur som fortsatte rundt. Spiralfasongen ble sett som helhet, snarere enn at hver arm ble fulgt visuelt, og armenes retning var åpenbar. Hadde som Jon Helge nevnte et stavspiralutseende. 250x.

Vi avsluttet ca. 23.10 med M3 i Canes Venatici. Kulehopen var nå kommet tålig høyt opp, og de mange tettpakkede stjernene var godt oppløst.

Det ble en vellykket og hyggelig tur hvor vi fikk sett mye fint!

Eric