tirsdag 23. oktober 2012

Bilder fra Star Party

Noen bilder fra Heart of America Star Party i vestre Missouri. Observasjonsrapportene er i innlegg nedenfor.
-Eric


Scott Kranz (til venstre), Rick Singmaster (i hatt).
20-tommers Starmaster i forgrunnen. Dette er Scott
sin kikkert, som undertegnede brukte hyppigst.
Skumringslys. Bygningen ble brukt til foredrag og andre
aktiviteter, samt måltider. I forgrunnen en 14,5-tommer.

søndag 21. oktober 2012

Observasjonsrapport, 15. oktober 2012

Neste kveld ved HOASP begynte med noen slørskyer som etterhvert løste seg opp. Melkeveien kom tydelig frem etterhvert som skumringen skred frem. Varierende forhold gjennom kvelden. Det var tidvis dis og halo rundt Jupiter. Sent i sesjonen klarnet det igjen, med en grensemagnitude på 6. Temperaturen var anslagsvis 10 til 12 grader C. Denne kvelden benyttet jeg oftere andre kikkerter enn 20-tommeren til Scott, men mot slutten så jeg utelukkende gjennom hans kikkert. Vi begynte før kl. 20.00.

20-tommer:

Første objekt var i den andre 20-tommeren, og var komet 168/P Hergenrother som vi hadde sett kvelden før. Se tidl. beskrivelse.

Hickson 94, galaksegruppe i Pegasus: Denne fjerne galaksehopen så vi med og uten binoviewer. Vi så én galakse enkelt, pluss en 2 til 3 stk. som heller ikke var vanskelige med litt tid. Rundt 280x. Det var lettest å se galaksene uten binoviewer.

NGC 7044, åpen hop i Cygnus: Ved 157x var dette en svak, men ekstremt rik åpen hop. En rundlig klump med svak sentral konsentrasjon, og en stor mengde meget svake stjerner. Mange ble sett også i direktesyn, men sidesyn avslørte flest. Vel så konsentrert som f.eks. NGC 7789 i Cassiopeia, men mye svakere.

20-tommer (den første):

NGC 7752 og 7753 i Pegasus, sett i Scotts teleskop. NGC 7753 var merkbart lysere, ganske stor i sidesyn. 7752 var mye mindre, men med lignende lys kjerne. NGC 7753 var spettete, og var nok en galakse som gav inntrykk av spiralstruktur.

IC 63, refleksjonståke i Cassiopeia: Mye av delene var utvasket mot himmelbakgrunnen. Ved 209x var imidlertid tåken åpenbar i en tykk klump. Konsultasjon med bilde PC-en vi hadde der viste at to "fronter" møttes her. Sidesyn muliggjorde å se én av disse et lite stykke opp fra klumpen, men med dårlig kontrast.

NGC 281, lys og mørk tåke i Cassiopeia: Ved 72x ufiltrert var denne synlig som en stor, utstrakt glød. Én kant grenset mot mørk tåke med et synlig hakk. OIII-filter gjorde alt (inkludert tåken) mørkere, men kontrasten til den mørke tåken ble veldig bra, inkludert det mørke hakket og mange ujevnheter. UHC-filter var vel så bra; gav litt større tåkeutstrekning. Uten filter, viste høy forstørrelse at en av de sentrale stjernene var en tett dobbel som kom/gikk med seeingen. Den ene av komponentene var mye svakere.

NGC 7635, emisjonståke i Cassiopeia: En av de få Wolf-Rayet-objektene som er synlige. Vi brukte en del tid på denne interessante tåken. Ufiltrert ved 209x omgav den en stjerne, var ujevn og lysest mot én side. Den var separert fra en annen svakere komponent av et mørkt mellomliggende område. God overflatelysstyrke på deler av tåken. UHC-filter viste seg best. Det ble nå mulig å se selve boblen med sidesyn. Den var formet som et speilvendt "komma". I den tykke enden befant stjernen seg, og her var også mørkere/lysere struktur å se. I sidesyn kunne tåken sees å krumme seg nedover herfra samtidig som den ble smalere og svakere, og til slutt forsvant nær en svak stjerne. Den svake, separerte delen av komplekset var i nærheten av boblens lyseste del.

I den andre kikkerten igjen så vi kort på NGC 246 i Cetus, beskrevet i forrige rapport. Deretter, tilbake i den første, M76, som viste fint de to klumpene, én lysere enn den andre. De svake utstikkerene fra de lyse delene ble sett i sidesyn ufiltrert. 209x.

Det ble tidvis skytteltrafikk mellom kikkerter, defror separate overskrifter for to teleskop av samme størrelse.

20-tommer:

Den andre 20-tommeren. NGC 7741, galakse i Pegasus: Ved 280x var den definitivt ujevn i et smalt bånd, skjønt kontrasten manglet. Den økte mot en svak kjerne. Rikelig sidesyn viste halo rundt dette båndet, med mørkere områder innenfor. Konsistent med stavspiralstruktur. Et krummet bånd av lys ble sett i haloen.

20-tommer:

PK 130.3-11.7 (Minkowski 1-1), planetarisk tåke i Andromeda: En ikke-stellar flekk sammenlignet med omkringliggende stjerner. Blinking med filter bekreftet den utvetydig. 280x forstørrelse viste klart med skiveutseende.

20-tommer:

NGC 784, galakse i Triangulum: Ved 157x var overflatelysstyrken lav for forholdene. En avlang glød. 280x og rikelig sidesyn viste mye utstrekning og et jevnt utseende uten synlig kjerne.

NGC 925, galakse i Triangulum: Denne var linseformet/elliptisk. Den hadde liten synlig utstrekning, høy overflatelysstyrke og nesten stellar kjerne. Antakelig 280x.

Galaksegruppe i Pisces: NGC 467, 470 og 474. En av de finere mindre gruppene vi så på. Ved 280x var NGC 467 nær en lys stjerne, men var selv også ganske lyssterk. Kompakt og rund med ikke-stellar kjerne. Mot nord-øst var 470, som var mye større enn 467. Den hadde ikke samme overflatestyrke i sentrum, men dog en liten stellar kjerne. Litt lenger øst var 474, som var synlig mindre og hadde lys kjerne. Den var imidlertid plottet på kartet som mye større, hvilket antyder en utstrakt halo som vi ikke så. Nærmere anskuelse av NGC 470 antydet spettete utseende, igjen forenelig med en spiral som vi ikke direkte så.

NGC 488, galakse i Pisces: Ved 280x var denne stor, med en betydelig elliptisk halo. Den økte mot midten til et kjerneområde av høy intensitet, opp til en stellar kjerne.

20-tommer:

Scotts kikkert. Vi så nå på to obskure, svake kulehoper i Andromedagalaksen. Disse hadde henholdsvis betegnelsene 405-351 og 403-348. Begge var svake og punktformige. Den første ble sett mer eller mindre i direktesyn og var nær en stjerne av lignende styrke. Den siste var svak, listet til 16.2 mag. og krevde sidesyn, men ble bekreftet på kartet i forhold til øvrige stjerner.

20-tommer:

NGC 7293, Heliks-tåken, planetarisk tåke i Aquarius: Ved 72x og med OIII-filter var denne stor, flott og kontrastrik! Usedvanlig størrelse på den; den er da også den nærmeste NGC-planetariske tåken. To tykke, krummede segmenter møttes nesten ved sine ender; her ble tåken svakere. De var diffuse og innenfor var det mye mørkere. Denne lave forstørrelsen viste seg ideell. Alltid et høydepunkt når vi har mulighet til å se den bra.

Slørtåken i Cygnus: Teleskop-eieren valgte 280x på denne, hvilket er mer enn det har falt meg inn å bruke før. Med OIII-filter. Forstørrelsen gjorde tåken lyssvak, men det avslørte mye fin struktur i den smale komponenten. Det var mye separasjon mellom de to lange parallelle filamentene. Dog er tåken penere ved lavere forstørrelse.

20-tommer:

Andre objekter sett var NGC 7640 i Andromeda (stor, lang og nokså lyssvak), og den protoplanetariske tåken kalt "Minkowskis fotavtrykk" i Cygnus. Sistnevnte viste antydning til dråpefasong ved den aktuelle forstørrelsen. Enda mer forstørrelse ville vært å foretrekke.

14,5-tommer:

NGC 559, åpen hop i Cassiopeia: Dette er en av hopene som spesielt nyter godt av mørk himmel. Det var en rik hop med stjerner av varierende styrke – Noen få sterke og mange ganske svake. Avlang og med to parallelle krummede rader av stjerner utgjorde hovedinntrykket. Fin, tett samling ved 67x; 107x økte kontrast og oppløsning vesentlig.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Denne er nær Perseus-grensen. Filtrert, og ved lave og middels forstørrelser, opptrådte denne med god kontrast selv om overfl. lysstyrken er moderat. Grønnlig farge, rund og stor skive med tydelig kantete mørkere ujevnheter innenfor. Lys sentralstjerne.

M33, galakse i Triangulum: Denne var høyt på himmelen og var et meget flott syn! Ved 67x var den svær i okularet og likevel rammet fint inn i feltet (okularet var en 27mm Panoptic). Ytterranden var elliptisk, og økte diffust inn mot en tykk kjerne. Utblåst spiralstruktur var åpenbar. Den hadde flekkete utseende med lysere/mørkere områder mellom det som var stjerneskyer i armene. Dette ble vist bedre ved 91x. Det slo oss hvor usedvanlig denne (utseendemessig) gigantiske galaksen er, litt på samme måte som Helikståken er en gigantisk planetarisk tåke. Et høydepunkt.

Forholdene hadde nå bedret seg.

20-tommer:

NGC 1073, galakse i Cetus: Ved 209x hadde den en halo av noe lav kontrast; veldig spettete/ujevn. Var synlig en stavspiral og lysere mot midten. Rund halo; med mørkere plasser mellom det som så ut som armer. Mye sidesyn hjalp.

NGC 720, galakse i Cetus: En lys, hovedsakelig linseformet galakse. Den hadde en lys kjerne innenfor et avlangt kjerneområde. Stor overflatelysstyrke, og med støvbånd langs (syd-?)vestre kant. 209x.

NGC 2146, galakse i Camelopardalis: Hadde sett denne meget bra fra vårt observasjonssted i Norge, og det var lenge siden nå. Galaksen fremstod som avlang og ganske stor. Ved 209x ble det korte, "avbrutte" støvbånde nær midten antydet, og dette var ikke parallelt med galaksens store akse. Ved 280x ble kjernen mer fremtredende. Kjerneområdet var på én side av støvbåndet. Men det var lys også på motsatte side. Galaksen vokste i sidesyn.

NGC 2146A rett ved forrige var mye mindre og av lav overflatelysstyrke. En litt avlang glød.

NGC 1184, galakse i Cepheus: En smal kantspiral med spisse ender hvor lysstyrken avtok. Hadde linseformet kjerneparti med høy styrke. Fin – dog ikke stor.

NGC 2276 og 2300, galaksepar i Cepheus: NGC 2276 var en stor glød av moderat til lav styrke, nesten uten synlig kjerne. Hadde asymmetrisk profil; det ble nevnt at den var mer utblåst på en side. NGC 2300 rett ved var mye mindre, men også lysere og med lys kjerne. Et interessant par som viste stor innbyrdes forskjell. Husket vagt å ha sett disse før. En spesiell sammenstilling som jeg syntes var et lite høydepunkt! 209x.

IC 455, galakse i Cepheus: Nær paret ovenfor var denne; en galakse med veldig liten halo, dog med høy overflatelysstyrke.

Nå gikk vi til noen obskure galakser som tilfeldigvis var nær på kartet. Vi forsøkte å se hva vi kunne. Deriblant: PGC 20491 i Cepheus var ikke vanskelig, men var så vidt jeg husker ikke mer enn en liten svak glød (beskrivelsen manglet på opptakeren). Øst for denne var UGC 3654, som var liten og nær en stjerne. Desidert ikke-stellar. UGC 3661 mot nord ble sett av Scott; jeg bare ante den et par ganger. NGC 3670 var diffus, et objekt nær noen stjerner og sett nokså greit med riktig mengde sidesyn. Litt avlang, meget svak.

Det begynte å bli vel sent, og jeg ba pent om å få se et par lyse objekter før jeg gav meg.

M79, kulehop i Lepus: Denne er ikke grei å se fra Norge. Det var en fin, lyssterk kulehop! Kjernen var konsentrert og sterk. Mange stjerner var oppløst, men med litt mangelfull seeing. Ikke blant de største Messier-hopene, men likevel med betydelig halo. Stor konsentrasjon i midten.

Min observasjonskompanjong foreslo nå NGC 1999 i Orion, som viste seg å være et høydepunkt. Et par grader syd for Oriontåken. NGC 1999 var en rund, liten og lyssterk refleksjonståke. Innenfor var en stjerne, og rett ved denne et mørkt område av meget høy kontrast. 280x viste tydelig en trekant-lignende fasong på dette området. Astronomer skal ha påvist at dette ikke dreier seg om mørk tåke, men faktisk et "hull" i tåken. Merkelig, unikt objekt som bør være bra på en mørk natt i Sør-Norge.

M42, Orion-tåken: Denne så vi først ved 209x, og var for meg det siste objektet. Dette har tradisjonelt vært det fineste objektet vi ser på vinteren/senhøsten. Men denne gangen var synet noe spesielt. Seeingen var ikke veldig bra – E og F-komponentene i Trapeset kom og gikk. Men det som merkbart hjalp var å få tåken høyere på himmelen. Den var gjerne 15 grader høyere enn maksimale elevasjon hjemmefra, og hadde enda ikke kulminert. Det sentrale området viste en utrolig "skum-lignende", ujevn struktur, med små fintoppløste mørke og lyse flekker. De utstrakte vingene hadde surrealistisk kontrast og skarphet. 114x forstørrelse gjorde helhetsbildet mer estetisk. De ytre "vingene" gikke helt rund ot møttes ved syd-randen av tåken. Det var nesten som å se på et maleri. Mørkesynet gikk delvis tapt. Såvidt jeg kunne bedømme var dette det beste  jeg hadde sett Oriontåken. Vi observerte den ufiltrert.

Star-partyet var en stor opplevelse, og folk svært generøse med teleskopene sine. Jeg og andre brukte især Scott sin kikkert over lang tid, og han delte stadig sin kunnskap med oss.

lørdag 20. oktober 2012

Observasjonsrapport, 14. oktober 2012

Første observasjonsnatt på Heart of America Star Party (HOASP). Nettene 11. til og med 13. oktober hadde vært overskyet, til dels med mye regn. Vi fikk sett mye gjennom diverse kikkerter. Jeg så gjennom to 20-tommere, en 18-tommer og en 14,5-tommer, alle var Starmaster. Især Scott Kranz, et medlem av Kansas City-foreningen, lot meg bruke kikkerten sin veldig mye. Han var hele tiden mottakelig for forslag til objekter å se på. Han hadde en 20-tommers f/4.3. Ellers var alle mer enn villige til å dele observasjonstid. Det hele var en svært hyggelig og sosial opplevelse.

Forhold denne kvelden: Det begynte med fint skumringslys og Melkeveien viste seg raskt – en effekt av den mer sørlige beliggenheten er selvsagt at det mørkner fortere etter solnedgang. Disig luft deler av kvelden reduserte kontrast på lavereliggende objekter. Grensemagnitude anslås til 6, og kontrasten nær senit var god. Temperaturen var behagelig.

Ca. 19.30 begynte vi, da det enda ikke var helt mørkt. Som teksten nedenfor antyder så vi mye og hadde det gøy!

Gjennom 20-tommer:

M15 var første objekt, skumringen reduserte kontrasten i ytre deler, men viste masse stjerner.

NGC 6572, planetarisk tåke i Ophiucus: Avlang, økte i intensitet mot midten. Blå-grønn. Opp til 280x ble brukt, hvilket viste skiven best.

M8, Lagunetåken i Sagittarius: Ved 209x (mye for denne) gikk den utover feltets utstrekning. Vi studerte den mest intense delen; forstørrelsen viste her filamenter av mørk tåke som gikk inn i den. De hadde bra kontrast. Imidlertid er tåken som helhet penere ved lav forstørrelse.

M20, Trifidetåken i Sagittarius: Ved 147x et fint syn! Støvskyene var brede og godt oppløst, med mye krumning og varierende bredde. Tre stjerner var i midten. Ved 209x var de mørke båndene enda klarere og bedre oppløst, de var lette å følge visuelt. Undertegnedes hittil beste syn av dem.

NGC 6751, planetarisk tåke i Aquila: En grå skive med ujevnheter; veldig åpenbar. En liten grad av ringstruktur, hadde sentralstjerne. 209x.

Stjernen V Aquila var nær ved, og hadde en klar oransje farge.

NGC 7094, planetarisk tåke i Pegasus: Sentralstjernen var lys, men tåken meget svak (dog stor). Ufiltrert hadde den lav kontrast. Vi forsøkte både UHC og OIII-filter, uvisst hva som var best. Kontrasten ble bedre, men den var fortsatt svak. 209x.

Komet 168/P Hergenrother: Denne kometen var i Pegasus, og var en sjeldent fin en! Vi så den både i 20-tommeren og en 18-tommer. Den hadde "klassisk" kometutseende med en liten kjerne og åpenbar hale som gikk i én retning fra kjernen. Halen var kort og utstrekningen liten, men kontrast og overflatelysstyrke var høye. 223x i 18-tommeren, 209x i 20-tommeren.

NGC 7479, galakse i Pegasus: Denne hadde en veldig fremtredende stav av litt ujevn styrke; den var lysere mot midten (stellaring hintet). En tydelig arm krummet seg et godt stykke rundt, spesielt i sidesyn hvor den kunne følges en del bort fra staven. Det var mye mørkt mellom armen og staven, og en stjerne befant seg i det mørke området.

Det bemerkes at det var en del himmelglød som reduserte kontrasten.

18-tommer:

M11, åpen hop i Scutum: Et storslagent, stjernerikt syn ved lav/middels forstørrelse. Hauger av stjerner var innenfor et "kantete" område. Den hadde noen stjernefattige områder og ingen sentral konsentrasjon.

NGC 7332 og 7339, galakser i Pegasus: Begge ble funnet ved 60x, men hadde da moderat kontrast. Det var tydelig forskjell mellom disse to kantspiralene. Ved 234x var kontrasten drastisk bedre. Begge var smale. Den ene hadde lys kjerne, med avtakende intensitet til hver side. Dette var 7332. 7339 hadde lignende utstrekning, men ingen kjerne samt lavere overflatelysstyrke. Galaksene var orientert kanskje 100 grader i forhold til hverandre.

NGC 457, åpen hop i Cassiopeia: ET-hopen, et velkjent, lyssterkt objekt, ble sett ved lav forstørrelse.

14,5-tommer:

NGC 7789 ved 67x viste en svær mengde stjerner. Kontrasten var god, med stjernefattigere områder som krummet seg rundt her og der. Ved 91x ble oppløsningen og plassen mellom stjernene påfallende bedre. Vakker og i et rikt felt!

20-tommeren:

Tilbake til 20-tommeren, så vi på kulehopen Pal 11 i Aquila. Den viste en delvis oppløsning av stjerner og hadde en liten, men påfallende utstrekning. Enkel å se ved 209x. Ingen synlig kjerne.

Vi observerte så en gruppe galakser i Pisces. NGC 125 hadde lys kjerne. NGC 128 var stor m/linsefasong og den lyseste i gruppen. NGC 127 og 130 var til siden for den, og var av lav kontrast. De befant seg på hver sin side av den og var greiest sett i sidesyn. NGC 126 var også kompakt, men med mindre kjerne enn 125. Økt forstørrelse (ikke logget) hjalp.

NGC 520, galakse i Pisces: Ved 280x var det tydelig noe sært med denne galaksen. Den var meget avlang, samtidig diffus i endene – mer utblåst enn hva som ofte er tilfellet med kantspiraler. Med tid og rikelig sidesyn ble en støvsky langs vestre side sett, muligens med svak lysning på den andre siden av skyen. Usikkert. Mye av galaksen hadde rimelig overflatelysstyrke.

NGC 404, galakse i Andromeda: Denne er nær lyse Beta Andromeda, som det lønner seg å plassere rett utenfor feltet. Lys, jevn og pen! En stor, rund galakse med nesten stellar kjerne.

14,5-tommer:

NGC 7331, galakse i Pegasus: Ved 140x fremstod dette kjente objektet som en vakker, lentikulær galakse med stellar kjerne, høy overflatelysstyrke og støvbånd langs vest-randen. 3 bakgrunnsgalakser (det skal ikke dreie seg om satellitter) ble sett greit med litt tid. Ved 202x ble de 3 galaksene enkle. Den 4., svakeste var vanskelig, men ble sett i øyeblikk. Denne var den minste og hadde ingen kjerne. Objektene var høyt på himmelen og kontrasten var god her.

20-tommer:

G1, kulehop i M31. Befinner seg et godt stykke utenfor Andromedagalaksens synlige utstrekning. Den utgjorde ett hjørne i en likebeint trekant som den dannet med to stjerner. Jeg hadde vanskelig for å se den som mer diffus enn disse stjernene, som seeingen også gjorde diffuse.

18-tommer:

M2, kulehop i Aquarius: Ved 234x så vi en svær mengde svake og moderat sterke stjerner. De økte mot høy konsentrasjon i midten, men kjernen var bred og lite definert. Haloen rundt var stor. Et flott objekt!

Galaksegruppe med NGC 67, 68, 69, 70, 71 og 72 i Andromeda: Ved 60x ble disse funnet, men ikke oppløst godt. De var som en ujevn smørje. Ved 234x ble 5 stk. telt. Tre av disse var nær stjerner som forstyrret.

NGC 246, planetarisk tåke i Cetus: Ved 131x og med OIII-filter var dette en svær planetarisk tåke med lav overflatelysstyrke. Spettete, og lysere mot kanten – dog ikke jevnt lysere i alle retninger.

20-tommer:

4 geosynkrone satellitter ble så observert. Da disse hver befinner seg over ett bestemt sted på Jorda, slo vi av motordriften og så at stjernene beveget seg over feltet, mens satellittene forble i ro. Et sært syn. En satellitt befant seg langt til høyre i feltet og de tre andre var gruppert til venstre. Sjekk på datamaskin viste at det dreide seg om satellitter med betegnelsen Galaxy 17, og trioen NIMIQ 1, 2 og 6.

NGC 247, galakse i Cetus: Denne strakte seg fra kant til kant i feltet, var ujevn, men av lav kontrast. Kjerneområdet var bare en diffus klump av høyere styrke enn resten.

20-tommer (den andre):

I denne ble en Binoviewer brukt på galaksegruppen Abell 426 i Perseus, samt på Jupiter. Synet var behagelig selv om lysstyrke gikk tapt på galaksehopen. Likevel ble mange sett, og følelsen av å bruke begge øynene var veldig annerledes.

20-tommer (Scotts):

NGC 7026, planetarisk tåke i Cygnus: Det var lett å se de to små avlange klumpene som tåken består av. Disse var små og har godt av høy forstørrelse. I dette tilfellet ble ant. 280x brukt. Det var mørkt mellom kondenseringene, og sidesyn viste svakere forlengelser langs tåkens store akse.

NGC 7048, planetarisk tåke i Cygnus: Rund, diffus og ujevn. En skive av anseelig størrelse Overflatelysstyrken varierte gradvis over skiven. Overflatelysstyrken ble aldri høy, men kontrasten på objektet var god. En av de finere planetariske tåkene. To stjerner var overlagret. 280x. Den var lysere mot én ende av randen, men ikke synlig ringformet. Ufiltrert.

NGC 7331 plus bakgrunnsgalaksene: Kvalitativ beskrivelse er den samme som gjennom 14,5-tommeren, men ikke overraskende finere. Tre av satellittgalaksene var lyse (relativt sett) og enkle å se. Den fjerde ble sett anslagsvis 80% av tiden.

Stephans Quintet i Pegasus: Umiddelbart sett. Ved 280x: Den største komponenten NGC 7320 hadde en elliptisk halo i sidesyn. Det tette paret (NGC 7318A og B) ble lett spaltet. Den ene av de to øvrige, NGC 7319, viste mer utstrekning enn hver av paret. Den virket uordnet på en vanskelig definerbar måte m/sidesyn. NGC 7317 var svakest, liten og nær en stjerne.

NGC 253, galakse i Sculptor: Denne var høyere på himmelen enn da vi så den på den 10. oktober. Teleskopet var nå også en 20-tommer, og galaksen krysset hele feltet ved 147x! Veldig spettete og uordnet, med støvsegmenter flere steder. Støvskyene syntes i hovedsak å være orientert langs den store aksen, men var oppbrutte. Ingen åpenbar kjerne, men den hadde et intensitetsmaksimum. 114x viste galaksen bedre som helhet, og den økte overflatelysstyrken ved lavere forstørrelse hjalp. Det var lettere å ta inn helhetsfasongen, og galaksen var bedre rammet inn. Den var tykkere og lysere ved midten, og avtok diffust mot smale ender. Den iboende lysstyrken "brant" gjennom himmelgløden her nede. Mye struktur fortsatt synlig, men disse var nå av mindre kontrast. Vi gikk også til 209x forstørrelse, som gav god kontrast på enkeltdetaljer. I (nær) kjernen var en flekk av lokalt høyere overflatelysstyrke.

Galaksetrio i Cetus: NGC 554, 555 og 556. NGC 554 var klart lettest å se; 556 var minst, svakest og vanskeligst. Kontrasten var ikke god på disse. 209x, ingen detaljer logget.

NGC 157, galakse i Cetus: Ved 209x var den elliptisk i form, og var synlig spettete og med svak, nesten stellar kjerne. Lysere/mørkere områder ble sett som var forenelige med en spiral, selv om dette ikke direkte ble sett. Et mørkt hakk gikk inn i én side, som Scott bemerket. I nærheten av dette var en stjerne. Marginalt bedre ved 280x. Moderat overflatelysstyrke.

NGC 584, galakse i Cetus: Veldig lys kjerne, kompakt, elliptisk og avlang i fasong. 209x.

Oppe til høyre for 584 var NGC 586, mye svakere og mindre. Den hadde ingen fremtredende kjerne og en lavere overflatelysstyrke. Vi fulgte linjen mellom de to forrige og kom til NGC 596, som var avlang og rundlig. Liten, også med meget lys kjerne, og en høy overflatestyrke.

NGC 864, galakse i Cetus: Ved 209x var den rundlig og med mye ujevnhet. Den lyseste delen var avlang, noe som indikerte stavspiral. Haloen rundt hadde lysere og mørkere områder forenelig med spiral. En lys stjerne var nær én stavende. Mye sidesyn fikk haloen til å vokse. Også sett ved 280x.

NGC 1073, galakse i Cetus: Den hadde ved 209x synlig stav. En svak galakse, men med anseelig størrelse. Staven var litt ujevn, halo sett i sidesyn, med mørkere område innenfor. Kontrasten mot himmelen dårlig.

M77, galakse i Cetus: Veldig fin ved 209x, et lyssterkt objekt av høy kontrast! Kjernen var stellar, omgitt av et avlangt lyst område; litt stav-lignende. Utenfor dette området var en mørkere ring-lignende struktur, før den fortsatte ut i den utstrakte haloen, som var avrund. Gav inntrykk av tettvunnet spiral i sidesyn. Enda bedre kontrast og oppløsning ved 280x. Et høydepunkt, og det beste jeg hadde sett denne relativt kompakte Messier-galaksen. Det dreier seg om en Seyfert-galakse, en undergruppe av aktive galakser som lyser kraftig i infrarødt.

NGC 1055 var i nærheten og viste en fremtredende utbulning mot midten. Overflatelysstyrken var dog lav. Den sluttet bråere på nordsiden, der støvskyen var, men vi så ikke lys på motsatte side av skyen. Rimelig utstrekning i sidesyn. 209x eller 280x.

Nå gikk vi til et område med galakser i Cetus, observert ved 280x. NGC 1016 hadde en lys kjerne og liten halo. Nede til venstre i okularet var 1008; mindre og svakere. Litt lenger borte var 1020 og 1021. 1021 hadde litt større utstrekning og lite økning mot midten. 1020 hadde en liten kjerne og var nesten uten halo. NGC 1009 hadde etter forholdene veldig lav overflatestyrke, men var synlig meget avlang og smal. Svak. Nedenfor, nær felt-kanten, var en veldig liten galakse, men med mye høyere overflatestyrke. Rett ved var IC 241, med en bitteliten avlang halo rundt kjernen. Litt lenger bort var NGC 1007 og 1008 (sistnevnte alt sett) 1007 var svakest og minst av dette paret, men kjernen gjorde den enkel.

Sistnevnte galaksegruppe var ikke tett samlet. Teleskopet måtte beveges ved denne forstørrelsen for å få med alle.

Dessverre gikk resten av kveldens logger tapt dagen etterpå, da jeg hadde et uhell med opptakeren. (Sletteknappen kan være farlig!) Det var likevel ikke mye igjen før jeg dro til hotellet.

Et av disse siste objektene var NGC 1535, planetarisk tåke  i Eridanus og som jeg husker godt: Den var stor, lyssterk og blålig, med en rund halo av avtakende styrke mot kanten. Innenfor var en tydelig tynn ring av høy kontrast, og i midten en tydelig sentralstjerne. Ringen var gjerne 1/3 av skivens diameter. Minnet om en krysning mellom Blue Snowball (NGC 7662) og Eskimotåken (NGC 2392)! I alle fall sett ved 209x, gjerne også 280x.

Jeg avsluttet ca. kl. 02.30. Storartet, sosial kveld!

Eric

Observasjonsrapport fra Kansas, 10. oktober 2012

Jeg og Rick Singmaster observerte fra hans hjem ved Arcadia, Kansas. Teleskopet var en 14,5-tommers f/4 med Mike Lockwood speil. Dette var dagen før vi dro ut til star-party stedet 45 min. unna. Vi begynte kl. 19.50. Det var da fortsatt skumring. Vi oppnådde til slutt i alle fall 6. grensemagnitude.

Begynte på M11 i Scutum, som stod bra frem ved middels (100x?) forstørrelse. Stor stjernerikdom av til dels sterke stjerner, varierende tetthet.

M22, kulehop i Sagittarius: Ved 100x var mange lyse enkeltstjerner mot en veldig kornete bakgrunn. Tykk kjerne med halo.

Melkeveien begynte å vise seg bra. Visse tynne skyer her og der løste seg opp.

M28, kulehop i Sagittarius: Mye mindre enn M22 og med lysere, tettere kjerne. Stjerner var oppløst i haloen.

M30, kulehop i Capricorn: Denne hadde en liten, lys kjerne med to påfallende grener av stjerner som gikk ut fra kjernen. Stjerner var oppløst i en kompakt halo. 100x.

M17, Svanetåken, emisjonståke i Sagittarius: Fremstod flott og kontrastrik ufiltrert. (Vi hadde faktisk ikke filter tilgjengelig denne kvelden) Ved 169x var den stor og detaljert med masse lysere/mørkere områder. Den fylte en vesentlig del av feltet. Den hadde en åpenbar Svane-fasong.

M8, Lagunetåken, emisjonståke m/hop i Sagittarius: Stor og imponerende ved 100x og 65x forstørrelse. Sistnevnte forstørrese var best grunnet tåkens utstrekning. Den lyseste delen var nær periferien av hele komplekset. Et tydelig mørkt bånd delte den fra et svakere lysende bånd. Også på den andre siden var et svakere, lysende område. Sammen med hopen, er det de vakre vakre sjatteringene som gjør dette objektet storslagent! Et enda finere objekt enn M17 når det sees ved en passende lav forstørrese.

M20, emisjonståke i Sagittarius: Ved 65x var den overraskende bra. Foruten de to hovedkomponentene, var støvbåndene i den ene komponenten uproblematiske ved denne forstørrelsen. Ved 100x så vi krumning og varierende bredde av de tre smale båndene. Kontrastrikt syn.

NGC 6822, Barnards galakse i Sagittarius: Denne ble tastet inn i GOTO-en litt tilfeldig. Den ble ikke sett med god kontrast, som var mangelfull på dette objektet i denne delen av himmelen. Noe lysforurensning fra Pittsburg mot syd forstyrret, samt fuktighet i luften. 65x, en svak glød.

Deretter gikk vi til M15 med sin lyse kjerne. M2 har vi for vane å se på sjeldnere. Var vesensforskjellig fra M15 – Kjernen var bred og med svakere stjerner. 169x.

NGC 7009, Saturn-tåken, planetarisk tåke i Aquarius: Ved 169x var hoveddelen av denne lyssterke tåken tydelig flattrykt, med hint av utstrakt rundlig halo utenfor. Utstikkerne til hver side kom og gikk. Ved 282x Ble bildet bedre. Ikke bare ble utsikkerne sett, men vi så tidsvis en separert liten klump ved enden av hver av dem. Den ene var litt enklere enn den andre.

NGC 7640, galakse i Andromeda: En avlang, relativt svak galakse. Den vokste litt i sidesyn. Ikke jevn. Her merket undertegnede spesielt at økt apertur ville hjulpet.

M27, planetarisk tåke i Vulpecula: Denne derimot var selvsagt storartet. Svær ved 169x! De svakere delene som ligger 90 grader på aksen mellom de to lyssterke områdene viste boblelignende fasong. Flere stjerner var overlagret tåken, og sentralstjernen ble sett.

M70, kulehop i Sagittarius: Ved 169x var denne en liten hop med lys kjerne. Haloen var liten, men viste oppløsning. Visse lyse enkeltstjerner ble sett.

M75, kulehop i  Sagittarius: Også kompakt, også lys kjerne, men med et jevnt utseende som var kornete ved 169x. Ved 282x begynte vi å se noe oppløsning i kjernen, i nordre del av haloen.

M71, kulehop i Sagitta: Vakker, kornete og konsentrert stjerneansamling i et veldig stjernerikt felt! (100x) Visse enkeltstjerner skilte seg ut som sterkere. Ingen kjerne var synlig, kileformet fasong? Ved 65x så vi mer av feltet og hvordan den skilte seg ut som en ekstrem oppkonsentrering av stjerner i feltet. Helhetsbildet av hopen blant øvrige stjerner gjør dette til et spesielt syn.

Vi så kjapt på M56 i Lyra ved lavere forstørrelse; en av de svakere nordlige Messier-hopene som er enda finere, spesielt i litt større kikkert.

M31, M32 og M110 – Andromeda-galaksen med satellittgalakser: Ved 55x i en 31mm Nagler var alle tre svært fint rammet inn. Dette er en av fordelene med en 14,5-tommer av kort brennvidde: Vi får stort synsfelt. Hovedgalaksen strakte seg fra topp til bunn gjennom feltet. Svær, lys kjerne. Ett av støvbåndene sett fint, det andre lenger ute ble ikke sett. Det var sammenstillingen av galaksene som gjorde synet mest spesielt.

NGC 253, galakse i Sculptor: Denne lå lavt og var et godt stykke unna kulminasjon, hvilket påvirket kontrasten. Ved 100x var den dog stor, og i sidesyn viste den variasjoner i lysstyrke, støvbånd og overlagrede stjerner. Minst 1/2 feltet var dekket. Støvbånd(ene) var hovedsakelig orientert langs aksen til denne smale galaksen.

Vi så på hopene NGC 6811, 6819 og 6866 i Cygnus etter tur. Disse har jeg logget flere ganger før, og er eksempler på varierende fasonger og stjernetettheter som hoper kan vise.

IC 1434, åpen hop i Lacerta: Ved 65 (?) var disse i et ekstremt rikt stjernefelt. Vi måtte kort sjekke at vi faktisk hadde funnet hopen. Hopen bar preg av å være en lokal fortetning av feltet og var dårlig adskilt fra bakgrunnen. Hadde påfallende grener av stjerner, én var spesielt lang og bestod av gjerne over ett dusin stjerner.

NGC 7789, åpen hop i Cassiopeia: Svært flott denne kvelden, meget stor stjernerikdom av svakere stjerner. Hadde indre områder av lavere/høyere tetthet.

Rick forlot meg nå for å gå inn. Jeg observerte på egen hånde en stund videre.

Kl. 22.20 så jeg på Stephans Quintet, som ble funnet ved 100x. Ved 282x så jeg til slutt alle 5, men den svakeste var vanskelig og kom og gikk. Det tetteste paret ble spaltet greit fordi disse har to halvveis lyse kjerner som hjelper. Videre skilte den største av galaksene seg ut i sidesyn (NGC 7320).

NGC 7331, galakse i Pegasus: Nord for Stephans Quintet. Denne fine, sterke galaksen var hovedsakelig linseformet. Lyst kjerneparti med lyst område som omgav kjernen. Avlang halo utover, støvsky sett langs en side. 212x. En av de små bakgrunnsgalaksene nær ved ble sett greit, den ble også sett ved 100x. Én, muligens to andre ble sett ved den høyere forstørrelsen.

NGC 891, galakse i Andromeda: Støvskyen enkelt observert, galaksen hadde god utstrekning. Men igjen ble det merket at teleskopet manglet apertur på dette objektet. Støvbåndet er eksempelvis bredere (fordi høyere forstørrelse kan brukes), og lysvariasjonene klarere i 22-tommeren hjemme.

M77, galakse i Cetus: Avsluttet på denne kl. 22.45. Hadde veldig lys kjerne. Rett utenfor denne var et avlangt parti som var nokså lyssterkt. Utenfor dette hadde galaksen en rundlig halo, men innenfor haloen var mørkere områder som antydet (ring-lignende?) spiral. 282x.

Eric

søndag 14. oktober 2012

Noen bilder.......

Stjernebildet "Svanen" står så fint til på denne tiden. Her er noen bilder tatt med Ha-filter....

ngc6888


                                                                  To bilder av Slørtåken