mandag 30. april 2012

Observasjonsrapport fra Knaben, 28. april 2012




Medlemmer av SAF hadde vårtur til Knaben helgen 27.-29. april, som blant annet inkluderte besøk i gruven og tilhørende museum på lørdagen. Med på turen var Terje, Per, Sigmund, Eric, Thorbjørn, Henning, Gaute, Helge og Tom. Været var fint både på dag- og kveldstid. Vi satte opp Annie, foreningens 18-tommer, rett utenfor hytta ved 23-tiden. Opptakeren ble omtrent ikke brukt, men rekkefølgen nedenfor skal i hovedsak stemme.

Først så vi på Venus og Månen. Venus viste fin, minkende sigdfase, skjønt seeingen var dårlig lavt på himmelen. Temperaturen kom ned mot frysepunktet. På Månen var det spesielt Vallis Alpes som skilte seg ut nær terminatoren. Alle var fikk kikket, men ikke alle var ute samtidig. Mange gav seg etter nokså kort tid. Etter Månen og Venus flyttet vi kikkerten lenger fra trærne for å få mer sydhimmel. Før deep-sky observasjonene begynte så vi kort på Mars, men seeingen var altfor dårlig her til å se noen detaljer.

NGC 2903 i Leo var første deep-sky-objekt. Den var imidlertid for nær månen til å sees med god kontrast. Dog hadde den tydelig avlang halo rundt kjernen, og er potensielt den fineste galaksen i hele stjernebildet. Neste var Trioen i Leo (M65, M66 og NGC 3628). Disse var mer inntrykksfulle, sett sammen ved 68x. Især M65 og M66 var et fint lyssterkt par. NGC 3628 hadde dårlig kontrast, men var ikke vanskelig. 200x forstørrelse bedret synet av de tre galaksene hver for seg, men månelyset forstyrret også her.

Lenger borte fra Månen var forholdene mye bedre, og utover kvelden fikk vi høyt på himmelen og mot nord en grensemagnitude som nærmet seg 6.

M53 var første objekt som viste seg ordentlig bra, seeingen var også bedre her. Dette er en mindre kraftig Messier-kulehop, men da den ble funnet ved 68x var den en lyssterk liten samling som stod frem imponerende i det store feltet. Mange stjerner oppløst ved 200x.

Mange observasjoner ble forøvrig gjort ved 150x og 200x.

M3 i Canes Venatici viste en drøss med stjerner, og var selvsagt mer lyssterk enn M53, men var også blitt sett bedre ved anledninger med roligere luft. Dog var kontrasten mot bakgrunnen veldig høy.

M81 og M82, galaksene i Ursa Major, var veldig lyssterke (især M81). M82 var ikke overraskende den mest interessante å se på og viste utpregede kontrastrike strukturer i form av mørke skyer og lyssterke deler.

NGC 4565 i Coma Berenices er den kanskje fineste av alle kantspiralene. Den strakte seg langt i feltet og viste støvskyen greit.

Dernest gikk vi til M108 og M109, begge ved bunnen av Karlsvognen. M108 minner om M82 i størrelse og fasong, men har mye lavere overflatelysstyrke. Likevel viste den strukturer og var fin når litt tid ble brukt på den. Den hadde en overlagret stjerne nær midten. M109 viste antydning til stavspiralstrukturen som den har: Et mørkere område innenfor haloen ble sett i sidesyn.

M106 i Canes Venatici er en av undertegnedes favoritter i galaksenes rike. Det var en stor og lyssterk galakse med elliptisk fasong, og spiralen var synlig som en påfallende asymmetri i den store haloen. Kjernen var lys. Den ville naturlig nok ha blitt enda bedre uten månen til stede.

M13 i Hercules ble siste objekt. Den hadde svært utpregede enkeltstjerner i og utenfor den tykke kjernen, mot en bakgrunn av enorme mengder svakere stjerner. En verdig avslutning, litt etter kl. 01.00.

Bare Sigmund og undertegnede hadde vært ute mot slutten. Terje og Thobjørn var også blant de senere til å gå inn. Alt i alt en vellykket tur med fin lørdagskveld ute.

Eric


søndag 15. april 2012

Forrige Venus-passasje


I anledning den kommende Venus-passasjen har jeg hentet fram et bilde som jeg tok forrige gang Venus passerte over solskiven. Det skjedde som kjent 8. juni 2004. Jeg husker at det var klart og fint den dagen. Jeg stilte opp utstyret om morgenen og dro hjem fra jobben for å ta bildet utpå formiddagen. Vi ser at Venus-skyggen er på vei mot 3. kontakt, men den hadde jeg ikke anledning til å vente på.

Utstyr: 8" SCT, Meade LPI ("web-kamera"). Fronten av teleskopet var dekket av solfilter (1/100000).

Solranden på bildet er betydelig mørkere enn den øvrige delen av solen. Dette bidrar til å gi solen et 3-dimensjonalt uttrykk på bildet. Fenomenet kalles på engelsk for Limb Darkening. Når vi ser mot randen, må solstrålene passere gjennom mer av den absorberende solatmosfæren. Vi kan derfor ikke se så dypt ned i solatmosfæren her. I den øvre delen av atmosfæren er temperaturen lavere enn lengre nede, og lyset som teleskopet fanger opp fra solranden er derfor ikke så sterkt.