Jeg kikket hjemme fra hagen denne kvelden. Det var utmerket himmelklarhet, som medførte en grensemagnitude bedre enn 5. Eta Ursa Minoris var lett å se. Dessverre varte ikke sesjonen lenge, ettersom det gode været kom overraskende på og jeg måtte lage en observasjonsplan i hui og hast. Dette medførte noe bortkastet tid før skyer avbrøt kikkingen. Seeingen var halvbra. Temperaturen var rett under 0 grader, og første objekt ble sett kl. 19.55.
NGC 246, planetarisk tåke i Cetus: Denne store planetariske tåken har ikke høy overflatelysstyrke og led under forholdene så lavt på himmelen. Kontrasten ved 120x og 188x var dårlig tross OIII-filter, men den ble sett som en stor utblåst lysning, svakt ujevn i sidesyn og med bruk av tid.
Forholdene var vesentlig bedre høyt oppe, og jeg forsøkte meg på noen galakser, hvilket sjelden blir gjort når vi ikke er på Arildsåsen.
NGC 772 og 770, galakser i Aries: En gledelig overraskelse m.h.t. kontrast. Ved 250x var NGC 772 lett å se, oval i form og med en tydelig liten kjerne. Den syntes å vokse i sidesyn og hadde respektabel halo. Lille 770 rett ved var av lignende fasong, men mye mindre og svakere. Likevel enkel.
NGC 7331, galakse i Pegasus: Galaksen hadde en lyssterk, klar kjerne og var tydelig avlang. Det kunne også sees at den sluttet mer brått på vestsiden enn mot øst. Dette er grunnet støvskyen, selv om skyen ikke kunne sees direkte. Sidesyn fikk galaksen til å vokse ut til hver side av kjernen. Kontrastrik og fin galakse ved 250x.
Jeg så raskt på NGC 7662, den planetariske tåken "Blue Snowball" i Andromeda. Ufiltrert ved 250x var den kontrastrik og avrund. Den indre ringen i skiven var grei å se.
NGC 1569, galakse i Camelopardalis: Lett funnet ved 120x. Interessant ved 250x og 375x – Liten i utstrekning, men med nok overflatelysstyrke til å fremstå med god kontrast. Den var avlang, nærmest langstrakt, og den lyseste delen var klart asymmetrisk plassert. Dette fikk den til å anta en komet-form. Kjernen var ujevn, hvilket kan ha kommet av en svak overlagret stjerne.
Skyer drev nå inn fra vest, og siste objekt var M37 i Auriga. Himmelen her var fortsatt bra, og stjernene – deriblant de svakere – fremstod som et vakkert mylder. En passende avslutning, men jeg ville egentlig ikke slutte nå!
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar