Objekter å observere, del 2

Flere deep-sky-forslag.

Aries:

Galaksen NGC 772 er så vidt jeg husker den sterkeste galaksen i dette stjernebildet. Rundlig tåkedott som er lett å se når det er mørkt. Rett ved er NGC 770 som er mye svakere.

Auriga:

Ved siden av M38 befinner seg en mye mindre og svakere, men også tettere åpen hop; nemlig NGC 1907. Den kan se ut som en kornete tåke.

Camelopardalis:

Galaksene 2655 og 2715 er nær hverandre på kartet. NGC 2655 er rundlig, kompakt og lyssterk. Kjernen står godt ut fra bakgrunnen. NGC 2715 er mer krevende, men under rette betingelser fremstår den utblåst uten tydelig kjerne. NGC 1569 er i en 10-tommer beskrevet som en "tydelig liten flekk av en galakse" under forhold med grensemag. 5.

Cassiopeia:

Trumpler 1 er en særegen liten hop fordi dens 4 sterkeste stjerner alle er på en linje. En av stjernene er dobbel. Svakere stjerner er spredt rundt linjen. NGC 559 er en rik hop av svake stjerner, noe krevende. Den kan fremstå som veldig fin. NGC 654 og 659 er begge rett ved NGC 663 (som ble nevnt i det første innlegget). 659 er en utpreget nok samling av forskjellige stjernestyrke. NGC 654 er rikere og med mer jevnsterke stjerner.

Cepheus:

NGC 188 er den nordligste NGC-hopen; mindre enn 5 grader unna himmelpolen. En svært gammel åpen hop. Den er en rik, men lyssvak samling som må sees når det er mørkt. Avhengig av kikkert og betingelser ser den tåkete ut, eller mer eller mindre oppløst i veldig svake stjerner.

Cetus:

Galaksen M77 har en veldig lyssterk, nesten stellar kjerne som er utpreget i forhold til bakgrunnen. Den avtar raskt i lysstyrke utover. Den planetariske tåken NGC 246 befinner seg ved -12 grader deklinasjon, men det er ingen grunn til å la seg avskrekke. Den har stor utstrekning, og kontrastrike strukturer! En av de mer interessante planetariske tåkene. Bruk filter om tilgjengelig.

Gemini:

Paret M35 og NGC 2158 ligner M38 og NGC 1907 i Auriga i den forstand at det dreier seg om to vesensforskjellige hoper som ligger "nær" hverandre på himmelen. NGC 2158 er vesentlig rikere enn 1907, men har svakere stjerner. Det er en fjern hop som ville vært fabelaktig om den lå nærmere. Den fremstår som en rund tåke med noen oppløste stjerner. Større kikkert viser flere stjerner.

Lepus:

IC 418 er en lyssterk liten planetarisk tåke som ikke har en utpreget grønnfarge, den har snarere en varmlig farge som skyldes det røde lyset fra H-alfa-linjen (det hjelper med lysåpning for å se dette). Dog det skal ikke kreves stor kikkert for å se selve tåken. I og med at den er i Lepus, under Orion, kommer den ikke høyt selv fra Sør-Norge.

Lynx:

Stjernebildet Gaupen kommer høyere på himmelen utover vinteren – her er det en del spennende å se. NGC 2683 er den lyssterkeste galaksen her, stor er den også. Den er en langstrakt kantspiral som blir gradvis sterkere mot midten, men er uten sterk kjerne. NGC 2537 er en særing – "Bjørnelabb-galaksen" ser ut som en planetarisk tåke siden den er en rund skive uten sentral kjerne. NGC 2419 er den fjerneste kulehopen som tilhører Melkeveien. Den kan ikke oppløses i stjerner, men overflatelysstyrken på den er ikke lav. Styrken øker svakt mot et bredt kjerneområde. PK 164+31.1 (Jones-Emberson 1) er en utblåst, utfordrende planetarisk tåke. Mørk himmel er påkrevd, og helst også OIII-filter. Men den kan da bli grei å se, og fremstår som en "smultring".

Orion:

M78 er den lyseste refleksjonståken på himmelen. Tåken har et glatt utseende og omgir to stjerner. Den er ganske intens i sine lyseste deler, men i og med at den lyser i et kontinuerlig spektrum vil UHC/OIII-filter bare gjøre den verre. Mørk himmel hjelper, men stor kikkert trengs i alle fall ikke. Svakere tåker rundtom som tilhører samme kompleks kan sees i nærheten under bra forhold.

Taurus:

Den store planetariske tåken NGC 1514 er av og til kjent som "Crystal Ball" nebula. Den har ikke høy overflatelysstyrke, men stor total lysstyrke, og tydelig sentralstjerne. Tåkefilter (dvs. linjefilter; UHC- og OIII) hjelper godt. En favoritt.

Eric