lørdag 31. desember 2011

Objekter å observere, del 3

Flere sesongaktuelle deep-sky-ting å se på.

Camelopardalis:
NGC 2336 er en galakse med ganske god utstrekning. Den er elliptisk og er lysere mot sentrum på en diffus måte. I midten er en ikke-helt punktformig kjerne. IC 3568 er en planetarisk tåke av høy intensitet. Er blitt sett tydelig i en 15-tommer selv med stor måne til stede. Den er grønnlig, avrund og øker i styrke mot midten. UHC-filter viste seg som bedre enn OIII.

Cetus:
Høst- og vinterstjernebildet Hvalfisken har store områder som ikke kommer høyt sett fra Norge. Det er rikt på galakser og noen av dem er plassert lagelig nok til å sees bra under mørk, klar himmel. M77 er den mest kjente, men vi har også flere lyssterke NGC-galakser. Her nevner jeg noen som ikke ligger altfor lavt: NGC 157 (mag. 10,4), NGC 584 (mag. 10,5), NGC 864 (mag. 10,8), NGC 936 (mag 10,2), NGC 1055 (mag. 10,6), NGC 1087 (mag. 10,9). Foruten 1055 har jeg ikke selv sett disse NGC-ene. Man kan ha en tendens til å kikke høyt oppe siden forholdene er best der, men da er det mye man går glipp av. Husk at det er mer enn bare total lysstyrke som teller, siden en lyssterk kjerne vil gjøre objektet vesentlig lettere å se.

Perseus:
NGC 1624 er en emisjonståke som er mer diffus og rundlig enn NGC 1491 (nevnt i tidligere innlegg) i samme stjernebilde. Jeg har sett tåken i by-strøk, hjulpet av filter. NGC 1624 er intet problem fra et mørkt sted. Hopen Stock 2 (St 2) er i nærheten av Dobbelthopen og krever stort synsfelt. Hopen har klare stjerner og er over en grad stor. Egner seg for mindre widefield-kikkerter.

Taurus:
Hopene NGC 1807 og 1817 er som en annen Dobbelthop, men selvsagt ikke så fremtredende som den i Perseus. De to er svært forskjellige i utseende, og er nokså store. NGC 1807 er en grov samling på en 16 til 17 lyssterke stjerner. NGC 1817 har langt svakere stjerner, men er mye rikere. Den er den fineste av de to - i alle fall når det er mørkt.

Eric

fredag 16. desember 2011

Observasjonsrapport, 16. desember 2011

Jeg kikket hjemme fra hagen denne kvelden. Det var utmerket himmelklarhet, som medførte en grensemagnitude bedre enn 5. Eta Ursa Minoris var lett å se. Dessverre varte ikke sesjonen lenge, ettersom det gode været kom overraskende på og jeg måtte lage en observasjonsplan i hui og hast. Dette medførte noe bortkastet tid før skyer avbrøt kikkingen. Seeingen var halvbra. Temperaturen var rett under 0 grader, og første objekt ble sett kl. 19.55.

NGC 246, planetarisk tåke i Cetus: Denne store planetariske tåken har ikke høy overflatelysstyrke og led under forholdene så lavt på himmelen. Kontrasten ved 120x og 188x var dårlig tross OIII-filter, men den ble sett som en stor utblåst lysning, svakt ujevn i sidesyn og med bruk av tid.

Forholdene var vesentlig bedre høyt oppe, og jeg forsøkte meg på noen galakser, hvilket sjelden blir gjort når vi ikke er på Arildsåsen.

NGC 772 og 770, galakser i Aries: En gledelig overraskelse m.h.t. kontrast. Ved 250x var NGC 772 lett å se, oval i form og med en tydelig liten kjerne. Den syntes å vokse i sidesyn og hadde respektabel halo. Lille 770 rett ved var av lignende fasong, men mye mindre og svakere. Likevel enkel.

NGC 7331, galakse i Pegasus: Galaksen hadde en lyssterk, klar kjerne og var tydelig avlang. Det kunne også sees at den sluttet mer brått på vestsiden enn mot øst. Dette er grunnet støvskyen, selv om skyen ikke kunne sees direkte. Sidesyn fikk galaksen til å vokse ut til hver side av kjernen. Kontrastrik og fin galakse ved 250x.

Jeg så raskt på NGC 7662, den planetariske tåken "Blue Snowball" i Andromeda. Ufiltrert ved 250x var den kontrastrik og avrund. Den indre ringen i skiven var grei å se.

NGC 1569, galakse i Camelopardalis: Lett funnet ved 120x. Interessant ved 250x og 375x – Liten i utstrekning, men med nok overflatelysstyrke til å fremstå med god kontrast. Den var avlang, nærmest langstrakt, og den lyseste delen var klart asymmetrisk plassert. Dette fikk den til å anta en komet-form. Kjernen var ujevn, hvilket kan ha kommet av en svak overlagret stjerne.

Skyer drev nå inn fra vest, og siste objekt var M37 i Auriga. Himmelen her var fortsatt bra, og stjernene – deriblant de svakere – fremstod som et vakkert mylder. En passende avslutning, men jeg ville egentlig ikke slutte nå!

Eric

torsdag 8. desember 2011

Jupiter, 07. desember 2011

Medlemmer av SAF så på Jupiter gjennom foreningens 14-tommers SCT Henriette. Denne onsdagen var seeingen svært god, og det var ett av våre beste observasjoner av planeten. Vi forsøkte opp til 675x forstørrelse, men det ble for mye. Best kontrast var ved 250x, mens best romlig oppfattelsesevne med tid var ved 330x og 500x. Til stede var Per A. Amundsen, Eric Jensen, Harald Narvesen, Hans Alnes, Thorbjørn Løvik, Gaute Svela, Jon Helge ...(?), samt en til jeg ikke har navnet til. Det var et par minusgrader ute. Noen slørskyer var her og der.

Jupiter viste flere bånd, samt delinger innad i søndre ekvatorialbånd (SEB). Den Store Røde Flekken var spesielt tydelig. Det hjalp å se en stund på de enkelte detaljene. Fargen til flekken var blass, men en mørk stripe i SEB krummet seg tydelig rundt den og fremhevet den godt. Videre var SEB delt på langs av et lyst bånd og var i det hele tatt ujevnt og ruglete. Nordre bånd var smalt og ganske skarpt. Det var spesielt preget av en avlang, veldig mørk flekk – en "barge" eller "lekter". Nordre kalott var strukturert. To blasse stripesegmenter var her å se, samt et større, mer utblåst mørkere område nær nordenden. Søndre kalott var mindre detaljert, men viste av og til en hvit klump eller oval som kan ha vært en lokal utbulning i et smalt hvitt bånd. Månen Ganymede viste tydelig sirkulær skivekarakter ved høy forstørrelse. En annen måne rett ved, Io eller Europa, var vesentlig mindre. Videre hadde en måne i løpet av observasjonene begynt å kaste en sirkulær skygge på planeten. Dette var antakelig ikke Io, siden den sirkulære skyggen var forholdsvis stor. Jeg tipper Callisto, men vi sjekket ikke efemerider.

Vi obseverte til ca. kl. 21.45.

Eric

søndag 4. desember 2011

Objekter å observere, del 2

Flere deep-sky-forslag.

Aries:

Galaksen NGC 772 er så vidt jeg husker den sterkeste galaksen i dette stjernebildet. Rundlig tåkedott som er lett å se når det er mørkt. Rett ved er NGC 770 som er mye svakere.

Auriga:

Ved siden av M38 befinner seg en mye mindre og svakere, men også tettere åpen hop; nemlig NGC 1907. Den kan se ut som en kornete tåke.

Camelopardalis:

Galaksene 2655 og 2715 er nær hverandre på kartet. NGC 2655 er rundlig, kompakt og lyssterk. Kjernen står godt ut fra bakgrunnen. NGC 2715 er mer krevende, men under rette betingelser fremstår den utblåst uten tydelig kjerne. NGC 1569 er i en 10-tommer beskrevet som en "tydelig liten flekk av en galakse" under forhold med grensemag. 5.

Cassiopeia:

Trumpler 1 er en særegen liten hop fordi dens 4 sterkeste stjerner alle er på en linje. En av stjernene er dobbel. Svakere stjerner er spredt rundt linjen. NGC 559 er en rik hop av svake stjerner, noe krevende. Den kan fremstå som veldig fin. NGC 654 og 659 er begge rett ved NGC 663 (som ble nevnt i det første innlegget). 659 er en utpreget nok samling av forskjellige stjernestyrke. NGC 654 er rikere og med mer jevnsterke stjerner.

Cepheus:

NGC 188 er den nordligste NGC-hopen; mindre enn 5 grader unna himmelpolen. En svært gammel åpen hop. Den er en rik, men lyssvak samling som må sees når det er mørkt. Avhengig av kikkert og betingelser ser den tåkete ut, eller mer eller mindre oppløst i veldig svake stjerner.

Cetus:

Galaksen M77 har en veldig lyssterk, nesten stellar kjerne som er utpreget i forhold til bakgrunnen. Den avtar raskt i lysstyrke utover. Den planetariske tåken NGC 246 befinner seg ved -12 grader deklinasjon, men det er ingen grunn til å la seg avskrekke. Den har stor utstrekning, og kontrastrike strukturer! En av de mer interessante planetariske tåkene. Bruk filter om tilgjengelig.

Gemini:

Paret M35 og NGC 2158 ligner M38 og NGC 1907 i Auriga i den forstand at det dreier seg om to vesensforskjellige hoper som ligger "nær" hverandre på himmelen. NGC 2158 er vesentlig rikere enn 1907, men har svakere stjerner. Det er en fjern hop som ville vært fabelaktig om den lå nærmere. Den fremstår som en rund tåke med noen oppløste stjerner. Større kikkert viser flere stjerner.

Lepus:

IC 418 er en lyssterk liten planetarisk tåke som ikke har en utpreget grønnfarge, den har snarere en varmlig farge som skyldes det røde lyset fra H-alfa-linjen (det hjelper med lysåpning for å se dette). Dog det skal ikke kreves stor kikkert for å se selve tåken. I og med at den er i Lepus, under Orion, kommer den ikke høyt selv fra Sør-Norge.

Lynx:

Stjernebildet Gaupen kommer høyere på himmelen utover vinteren – her er det en del spennende å se. NGC 2683 er den lyssterkeste galaksen her, stor er den også. Den er en langstrakt kantspiral som blir gradvis sterkere mot midten, men er uten sterk kjerne. NGC 2537 er en særing – "Bjørnelabb-galaksen" ser ut som en planetarisk tåke siden den er en rund skive uten sentral kjerne. NGC 2419 er den fjerneste kulehopen som tilhører Melkeveien. Den kan ikke oppløses i stjerner, men overflatelysstyrken på den er ikke lav. Styrken øker svakt mot et bredt kjerneområde. PK 164+31.1 (Jones-Emberson 1) er en utblåst, utfordrende planetarisk tåke. Mørk himmel er påkrevd, og helst også OIII-filter. Men den kan da bli grei å se, og fremstår som en "smultring".

Orion:

M78 er den lyseste refleksjonståken på himmelen. Tåken har et glatt utseende og omgir to stjerner. Den er ganske intens i sine lyseste deler, men i og med at den lyser i et kontinuerlig spektrum vil UHC/OIII-filter bare gjøre den verre. Mørk himmel hjelper, men stor kikkert trengs i alle fall ikke. Svakere tåker rundtom som tilhører samme kompleks kan sees i nærheten under bra forhold.

Taurus:

Den store planetariske tåken NGC 1514 er av og til kjent som "Crystal Ball" nebula. Den har ikke høy overflatelysstyrke, men stor total lysstyrke, og tydelig sentralstjerne. Tåkefilter (dvs. linjefilter; UHC- og OIII) hjelper godt. En favoritt.

Eric