Objekter å observere om høsten og vinteren

Her er forslag til noen objekter å kikke på i disse tider. Jeg har arrangert etter stjernebilde. Samme liste er lagt ut under "Observasjonstips" på NAS-vevets forum.

Andromeda:

Nær Beta Andromeda befinner seg galaksen NGC 404. Den har høy overflatelysstyrke i kjernen, som hjelper når man skal observere den nær slik en sterk stjerne. NGC 7662 ("Blue Snowball") er en av de mest velkjente planetariske tåkene. Den befinner seg nord for Pegasus-firkanten, men er faktisk innenfor Andromeda. Lyssterk, rund og blålig, og med en liten ring rett utenfor sentralstjernen. Bruk så høy forstørrelse som kikkert og forhold tåler.

Auriga:

Auriga inneholder som kjent 3 flotte Messier-hoper, men også mye annet. Her følger et utvalg. NGC 1664 er en nokså rik, godt definert hop med svake til moderat sterke stjerner. NGC 1857 er en oppkonsentrering av stjerner omkring en gul-oransje stjerne, men er ikke så godt separert fra bakgrunnen.

IC 2149 er en elliptisk planetarisk tåke med høy overflatelysstyrke. Bruk høy forstørrelse. NGC 2281 er en hop som ikke har mange, men dog sterke stjerner. Den har høy konsentrasjon og er godt avgrenset. Jeg har i en 10-tommer logget at den "minner om en mindre variant av M36". NGC 1931 er en liten refleksjonståke av høy overflatelysstyrke, og som øker i intensitet mot midten.

Camelopardalis:

Her finner vi NGC 1501 og 1502. NGC 1501 er en planetarisk tåke som har ganske høy overflatelysstyrke (jeg logget den som tydelig i månelys), og er ringformet. NGC 1502 er en lyssterk åpen hop. Den står godt ut fra bakgrunnen og er ganske rik. NGC 2403 er potensielt det flotteste objektet i stjernebildet, en stor diffus spiralgalakse. Men merk - den må sees utenfor bylys på en månefri natt for å fremstå godt.

Cassiopeia:

Dette stjernebildet er kjemperikt på åpne hoper, inkludert to Messier-hoper: M52 og M103. Spesielt M52 er stjernerik, og M103 er en pen trekant av lyse stjerner i varierende farger. Blant NGC-hopene er NGC 7789 den fineste når det er mørkt. Den er fylt med masse svake stjerner. Blant enklere hoper å se er NGC 457 kanskje den flotteste. Den er ofte kjent som E.T.-hopen pga. fasongen. Den er rik og ganske stor og har grener av mange sterke stjerner. NGC 663 er en annen rik hop, ikke langt unna M103. Cassiopeia inneholder også en stor emisjonståke: NGC 281. Men igjen, den må sees når det er mørkt og gjerne helst med et OIII- eller UHC-filter.

Cepheus:

Dette stjernebildet står fortsatt høyt. Her finner vi NGC 40, en planetarisk tåke med sterk sentralstjerne og ringlignende struktur. I samme stjernebilde er hopen NGC 7510, liten i størrelse, men med til dels sterke stjerner. NGC 7160 er en annen åpen hop som skiller seg fra bakgrunnen, men er ikke rik. Den har to sterke stjerner.

Gemini:

Eskimotåken NGC 2392 er en av de fineste planetariske tåkene overhodet. Den er ganske stor og har høy overflatelysstyrke. Godt synlig i alle teleskop. Sentralstjernen er tydelig, og høy forstørrelse vil kunne vise en ring innenfor skiven. Jeg vet ikke hvor grensen går for å se ringen, men har i alle fall sett den i en 10-tommer. NGC 2266 er en stjernerik og tettpakket åpen hop av svake stjerner, men er kanskje litt krevende. NGC 2355 er en litt "grovere" hop enn forrige, en kompakt hop godt adskilt fra bakgrunnen. NGC 2371 og -72 er ett og samme objekt – en planetarisk tåke som er veldig bipolar. Dvs. den er separert i to lyse klumper.

Monoceros:

Det er først senere på vinteren at dette stjernebildet kommer høyt på himmelen ved fornuftige kveldstider. Det inneholder mye interessant, og objekter her blir kanskje ikke nevnt så mye. M50 er en flott, lyssterk og veldig rik stjernehop som er ved -8 grader deklinasjon, så det kan lønne seg å vente til den er nær kulminasjon. NGC 2301 er kanskje enda bedre, men annerledes. Den har kraftige stjerner langs en buktende linje, og en oppkonsentrering i en klump på midten. NGC 2261 er en kontrastrik refleksjonståke som er vifteformet. Den har en unik form. Det trengs ikke veldig mørke forhold for å se den, men som med alle tåker blir den bare bedre jo mørkere himmelen er. Smalbåndsfilter hjelper ikke. Rosettetåken er potensielt det fineste objektet i Monoceros. Den er en sværing som krever lav forstørrelse og mørk himmel. OIII-filter hjelper vesentlig også når det er mørkt, men du verden så bra den da blir! Den blir en svær, bred kantete ring av ujevn tåke med middels til lav overflatelysstyrke. Den har en hop av sterke stjerner i midten.

Orion:

Etterhvert kommer dette stjernebildet opp stadig tidligere på kvelden. For ikke å snakke om den berømte emisjonståken i Orion, nevnes her en liten åpen hop høyt oppe, i den nord-østre armen, nær "klubba". Dette er NGC 2169, en sterk åpen hop med stjernene arrangert i et parallellogram. En av hopens stjerner er dobbel. NGC 2022 er en planetarisk ringtåke, også plassert høyt. I en 10-tommer, og i månelys, er den beskrevet som en "gråflekk, antydning til ringstruktur". Den åpne hopen NGC 1662 er en tett gruppe av lyssterke stjerner i et sikk-sakk-mønster.

Pegasus:

På vei ned mot vest nå som vi nærmer oss vinter, men dog... NGC 7331 er den sterkeste galaksen i dette stjernebildet, og kan sees selv når det ikke er så mørkt, men som med alle galakser hjelper det å komme ut av bylyset. Den er kraftig i midten og har avlang halo. NGC 7814 er en annen sterk galakse. Den er avlang, men delene utenfor kjernen er svake.

Perseus:

Foruten Dobbelthopen, inneholder dette bildet mye annet. NGC 1528 er en stor hop med flere lyse stjerner. Den er godt egnet for lav forstørrelse. M76 er jo en velkjent planetarisk tåke og har høy overflatelysstyrke. Den er en av de enkleste bipolare tåkene som man kan se. NGC 1491 er en liten emisjonståke med relativt høy overflatelysstyrke (hva slike objekter angår), men som med alle slike diffuse objekter er mørk himmel å foretrekke. Filtrering hjelper godt. NGC 1245 er en stjernerik åpen hop som krever mørk himmel, og lysåpning hjelper, men den blir da flott. Stjernene befinner seg hovedsakelig nær randen. Galaksen NGC 1023 er avlang, og har en lyssterk kjerne.

Eric