mandag 28. november 2011

Objekter å observere om høsten og vinteren

Her er forslag til noen objekter å kikke på i disse tider. Jeg har arrangert etter stjernebilde. Samme liste er lagt ut under "Observasjonstips" på NAS-vevets forum.

Andromeda:
Nær Beta Andromeda befinner seg galaksen NGC 404. Den har høy overflatelysstyrke i kjernen, som hjelper når man skal observere den nær slik en sterk stjerne. NGC 7662 ("Blue Snowball") er en av de mest velkjente planetariske tåkene. Den befinner seg nord for Pegasus-firkanten, men er faktisk innenfor Andromeda. Lyssterk, rund og blålig, og med en liten ring rett utenfor sentralstjernen. Bruk så høy forstørrelse som kikkert og forhold tåler.

Auriga:
Auriga inneholder som kjent 3 flotte Messier-hoper, men også mye annet. Her følger et utvalg. NGC 1664 er en nokså rik, godt definert hop med svake til moderat sterke stjerner. NGC 1857 er en oppkonsentrering av stjerner omkring en gul-oransje stjerne, men er ikke så godt separert fra bakgrunnen.
IC 2149 er en elliptisk planetarisk tåke med høy overflatelysstyrke. Bruk høy forstørrelse. NGC 2281 er en hop som ikke har mange, men dog sterke stjerner. Den har høy konsentrasjon og er godt avgrenset. Jeg har i en 10-tommer logget at den "minner om en mindre variant av M36". NGC 1931 er en liten refleksjonståke av høy overflatelysstyrke, og som øker i intensitet mot midten.

Camelopardalis:
Her finner vi NGC 1501 og 1502. NGC 1501 er en planetarisk tåke som har ganske høy overflatelysstyrke (jeg logget den som tydelig i månelys), og er ringformet. NGC 1502 er en lyssterk åpen hop. Den står godt ut fra bakgrunnen og er ganske rik. NGC 2403 er potensielt det flotteste objektet i stjernebildet, en stor diffus spiralgalakse. Men merk - den må sees utenfor bylys på en månefri natt for å fremstå godt.

Cassiopeia:
Dette stjernebildet er kjemperikt på åpne hoper, inkludert to Messier-hoper: M52 og M103. Spesielt M52 er stjernerik, og M103 er en pen trekant av lyse stjerner i varierende farger. Blant NGC-hopene er NGC 7789 den fineste når det er mørkt. Den er fylt med masse svake stjerner. Blant enklere hoper å se er NGC 457 kanskje den flotteste. Den er ofte kjent som E.T.-hopen pga. fasongen. Den er rik og ganske stor og har grener av mange sterke stjerner. NGC 663 er en annen rik hop, ikke langt unna M103. Cassiopeia inneholder også en stor emisjonståke: NGC 281. Men igjen, den må sees når det er mørkt og gjerne helst med et OIII- eller UHC-filter.

Cepheus:
Dette stjernebildet står fortsatt høyt. Her finner vi NGC 40, en planetarisk tåke med sterk sentralstjerne og ringlignende struktur. I samme stjernebilde er hopen NGC 7510, liten i størrelse, men med til dels sterke stjerner. NGC 7160 er en annen åpen hop som skiller seg fra bakgrunnen, men er ikke rik. Den har to sterke stjerner.

Gemini:
Eskimotåken NGC 2392 er en av de fineste planetariske tåkene overhodet. Den er ganske stor og har høy overflatelysstyrke. Godt synlig i alle teleskop. Sentralstjernen er tydelig, og høy forstørrelse vil kunne vise en ring innenfor skiven. Jeg vet ikke hvor grensen går for å se ringen, men har i alle fall sett den i en 10-tommer. NGC 2266 er en stjernerik og tettpakket åpen hop av svake stjerner, men er kanskje litt krevende. NGC 2355 er en litt "grovere" hop enn forrige, en kompakt hop godt adskilt fra bakgrunnen. NGC 2371 og -72 er ett og samme objekt – en planetarisk tåke som er veldig bipolar. Dvs. den er separert i to lyse klumper.

Monoceros:
Det er først senere på vinteren at dette stjernebildet kommer høyt på himmelen ved fornuftige kveldstider. Det inneholder mye interessant, og objekter her blir kanskje ikke nevnt så mye. M50 er en flott, lyssterk og veldig rik stjernehop som er ved -8 grader deklinasjon, så det kan lønne seg å vente til den er nær kulminasjon. NGC 2301 er kanskje enda bedre, men annerledes. Den har kraftige stjerner langs en buktende linje, og en oppkonsentrering i en klump på midten. NGC 2261 er en kontrastrik refleksjonståke som er vifteformet. Den har en unik form. Det trengs ikke veldig mørke forhold for å se den, men som med alle tåker blir den bare bedre jo mørkere himmelen er. Smalbåndsfilter hjelper ikke. Rosettetåken er potensielt det fineste objektet i Monoceros. Den er en sværing som krever lav forstørrelse og mørk himmel. OIII-filter hjelper vesentlig også når det er mørkt, men du verden så bra den da blir! Den blir en svær, bred kantete ring av ujevn tåke med middels til lav overflatelysstyrke. Den har en hop av sterke stjerner i midten.

Orion:
Etterhvert kommer dette stjernebildet opp stadig tidligere på kvelden. For ikke å snakke om den berømte emisjonståken i Orion, nevnes her en liten åpen hop høyt oppe, i den nord-østre armen, nær "klubba". Dette er NGC 2169, en sterk åpen hop med stjernene arrangert i et parallellogram. En av hopens stjerner er dobbel. NGC 2022 er en planetarisk ringtåke, også plassert høyt. I en 10-tommer, og i månelys, er den beskrevet som en "gråflekk, antydning til ringstruktur". Den åpne hopen NGC 1662 er en tett gruppe av lyssterke stjerner i et sikk-sakk-mønster.

Pegasus:
På vei ned mot vest nå som vi nærmer oss vinter, men dog... NGC 7331 er den sterkeste galaksen i dette stjernebildet, og kan sees selv når det ikke er så mørkt, men som med alle galakser hjelper det å komme ut av bylyset. Den er kraftig i midten og har avlang halo. NGC 7814 er en annen sterk galakse. Den er avlang, men delene utenfor kjernen er svake.

Perseus:
Foruten Dobbelthopen, inneholder dette bildet mye annet. NGC 1528 er en stor hop med flere lyse stjerner. Den er godt egnet for lav forstørrelse. M76 er jo en velkjent planetarisk tåke og har høy overflatelysstyrke. Den er en av de enkleste bipolare tåkene som man kan se. NGC 1491 er en liten emisjonståke med relativt høy overflatelysstyrke (hva slike objekter angår), men som med alle slike diffuse objekter er mørk himmel å foretrekke. Filtrering hjelper godt. NGC 1245 er en stjernerik åpen hop som krever mørk himmel, og lysåpning hjelper, men den blir da flott. Stjernene befinner seg hovedsakelig nær randen. Galaksen NGC 1023 er avlang, og har en lyssterk kjerne.

Eric

fredag 18. november 2011

15.11-11 OBS-RAP fra Vitenfabrikken med Astriodene

Vi hadde en fin kveld på Vitenfabrikken med Astroidene, det var 3 grader og vindstille.

Det var 11 astroider , Sigmund , Terje , Per , Bjarte og meg. Vi hadde 2 teleskop , 102mm TeleVue (solteleskopet) og 14” Meade . Vi bytta fram og tilbake mellom okular .

Det lille teleskopet 101mm TeleVue, stod hele tiden på Jupiter. Vi så en fin Jupiter. Støvbånda var fine og 3 av månene , dannet en likebeinet trekant.

1.I 14” så vi dobbel stjerna Kappa Herkulis , Kalt Marfik.

2.M57 (ngc 6720) Lyren . Fint objekt å vise fram i Meaden.

Etter noe tid , ca 1 time , og etter at alle hadde sett objekter i 14” , satt vi den på Jupiter for å se bedere. Og det ble bedere . Alle astroidene så nå Jupiters struktur i skyene, og med farger.

Alle så objektene , og vi fortalte det vi kunne . En fet kveld sammen med Astroidene.

Tommy

torsdag 17. november 2011

Høsten's første bilder!

Bobble-tåken med Ha-filter.

ngc884 rgb

onsdag 16. november 2011

Jupiter, 15. november 2011

Dette bildet av Jupiter ble tatt gjennom okularet den kvelden beskrevet i rapporten for 15. november.
Eric

Observasjonsrapport, 15. november 2011

Nok en stjerneklar natt, og kikkerten ble forskriftsmessig rullet ut. Seeingen var enda bedre enn forrige natt, især når det gjald lengden som de stabile periodene varte. Transparensen noe dårligere enn forrige natt, men nær 5. Begynte før kl. 20.30. Et par grader C i begynnelsen, det ble frost mot slutten av sesjonen.

I begynnelsen var speilet fortsatt noe ute av likevekt, men Jupiter så lovende ut selv ved bare 120x, bånd sett både nord og syd for NEB og SEB. Tre av månene (bare tre sett i begynnelsen) lå alle på vestsiden for planeten i en artig likebeint trekant, med kraftige Ganymede ytterst. Jupiter ble senere observert da den var kommet høyere og speilet var helt i termisk likevekt.

M34, åpen hop i Perseus: Ved 85x en pen lyssterk gruppe av stjerner som skilte seg ut i det store feltet ved denne forstørrelsen. Ikke tettpakket med stjerner.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Den var overraskende bra ved 120x, 188x og 250x, tatt i betraktning den heller store, diffuse tåken som den er. De to sistnevnte forstørrelsene var best. Mørkere i midten, men hadde ikke direkte ringpreg. Det mørke området var ikke-sirkulært. To motstående fortetninger var å se i yttre kant. 250x var i øvre del av hva objektet tålte, men med sidesyn var bildet givende og tåken stor. OIII-filter brukt.

IC 1747, planetarisk tåke i Cassiopeia: Denne ligger i nærheten av Epsilon Cass. Denne meget lille tåken ble observert først ved 250x hvilket var i minste laget for den. OIII-filteret var i. Sist jeg så den hadde jeg brukt UHC-filter, som kan ha vært mer passende – jeg husket den subjektivt som større da. Dog fremstod den synlige delen nå med høy kontrast, så OIII kan ha sine fordeler. 375x var mer egnet. Den lille sirkulære ringstrukturen ble etterhvert klar. Liten, men synlig med høy kontrast. Seeingen var god.

M76, planetarisk tåke i Perseus: Fortsatt filtrert, og observert ved 375x for en gangs skyld. Foruten de to lyse klumpene og den svakere tåke mellom dem, ble også en ytre hale av svakt lysende gass sett å krumme seg rundt den et stykke, ut fra en av klumpene. Kontrasten var ikke på sitt beste for denne strukturen, med det var givende å se uten å være på et mørkt sted.

IC 2149, planetarisk tåke i Auriga: Foreløpig en 35 til 40 grader over horisonten, men seeingen var ikke dårlig. Nå ufiltrert, grunnet liten størrelse og høy overflatelysstyrke. Ved 250x var den liten og med tydelig sentralstjerne. Den var oval/avlang. Videre: Innenfor denne ovale skiven var en diffus profil av høyere intensitet som var enda mer avlang, og rettet langs skivens store akse. Kan beskrives som et bånd tykkere på midten. Inntrykket ble bekreftet ved 375x, som gav bedre kontrast og oppfattelsesevne, uten at videre detaljer direkte ble sett.

Jupiter ble nå observert igjen, da den var steget høyere og forsatte å stige utover observasjonene. Jeg kikket over lengre tid på den, og den roterte merkbart over observasjonsperioden. Forstørrelsene var 188x og 250x. Seeingen tålte 250x og detaljene var skarpe i flere rolige perioder. Dog fremstod noen av detaljene som hadde lavest iboende kontrast bedre ved 188x. Dette gjaldt spesielt detaljer på kalottene og strukturer mellom hovedbåndene. Beskrivelsene gjelder de tilfellene og forstørrelsen hvor kontrasten var best.

Noen av detaljene var virkelig små og finfordelte. Det søndre båndet (SEB) var rotete og hadde nær nordranden flere hvite rundinger; en av de skilte seg ut som størst. De lå i begynnelsen mot øst. De syntes å ligge langs en deling i båndet. Sør for SEB var et smalt grå-brunt bånd av lavere kontrast. Dette var på sin side separert fra resten av kalotten av et smalt lysere bånd. Selve søndre kalott hadde strukturer, i et heldig øyeblikk ble en svak hvit kule sett, samt en hvit stripe av moderat-lav kontrast nokså nær sydenden; skarpt definert. NEB var som nevnt av høyest kontrast og smalest. Randen var ujevn, og ujevnhetene langs dens søndre kant synes å være begynnelsen på de grå strukturene kalt "festoons" på engelsk. Disse var av veldig lav kontrast i dag og var vanskelige å holde. På nordkanten av NEB, mot øst, var en liten mørkebrun "pram". På vestre del var også en som var vesentlig mindre. Nord for NEB var flere segmenter av tynne bånd å se, som ikke strakte seg fra rand til rand. Denne kalotten var i det hele tatt strukturert i kveld, mer enn den søndre. Den søndre av disse stripesegmentene (den nærmest NEB) strakte seg i lengde ca. halveis over kalotten. Videre, rett nord for den, var et kort segment som i likhet med den forrige var grå i farge. Etter et avbrudd så denne stripen ut til å fortsette på østsiden. Litt lenger mot nord var et diffust mørkere gråbrunt område. Seeingen var nesten kontinuerlig god. Planeten var et storslått syn av skarpe detaljer av høyere og lavere kontrast. Mot slutten av sesjonen begynte den Store Røde Flekken å rotere inn fra øst, men jeg gav meg kort etter. Kanskje det beste jeg hadde sett Jupiter. Rikelig tid til å ta inn detaljene hjalp dog. Det hjalp også å bikke litt på kikkerten for å få fram noen av strukturene.

Avsluttet etter 22.00.

Eric

Observasjonsrapport, 14. november 2011

Jeg observerte hjemmefra med 22-tommeren fra litt før kl. 19.00. Transparensen var nokså god, med i hvertfall en grensemagnitude på 5. Seeingen var bra.

Slørtåken i Cygnus var første objekt. Jeg hadde ikke sett den så bra hjemmefra som ved denne anledningen, riktignok hjulpet av OIII-filter. Ved 120x og 188x forstørrelse var den smale vestre delen gjennom 52 Cygni delt i to parallelle bånd som divergerte. Den rotete østre delen var strukturert i nettverk og bestod spesielt i dens søndre del av isolerte klumper av tåke.

NGC 7048, planetarisk tåke i Cygnus: En skive av betydelig størrelse ved 250x m/OIII-filter. Mørkere i midten, grå og sirkulær.

NGC 7008, planetarisk tåke i Cygnus: Meget kontrastrik, en ujevn og strukturert planetarisk tåke. Formet som en kantete "C", og i én ende spesielt var en lysere, ujevn klump. 250x m/OIII-filter. En stjerne var rett ved motsatte ende av C-fasongen.

NGC 7082, åpen hop Cygnus: En fin, klar liten anrikining av stjerner i et ellers stjernerikt felt; ikke godt adskilt fra bakgrunnen. To sterke stjerner skiller seg ut i hopen. Spredt og irregulær.

NGC 7062, åpen hop i Cygnus: Et par grader unna forrige, mot vest. Ved 120x mer kompakt og med vesentlig svakere stjerner, men også vesentlig bedre adskilt. Forholdsvis rik og godt definert. En lysere stjerne (overlagret) på vestsiden. Flere stjerner kom frem i sidesyn. 188x forstørrelse hjalp – stjernene ble enklere å plukke ut.

NGC 6819, åpen hop i Cygnus: Stjernene i kjerneområdet av denne fine hopen var godt oppløst i en kantete U-fasong, rik på stjerner ved 188x. I sidesyn ble ytterst svake stjerner (for forholdene) antydet i sidesyn. De fleste av disse ble ant mot vest i hopen. De svake stjernene danner en vakker "sky" rundt kjernen fra et mørkt sted. Ca. 1/3 av feltet bort fra hopen, omtrent i sydlig retning var en liten påfallende trekant av stjerner å se.

M52, åpen hop i Cassiopeia: Den stod omtrent i senit og var selvsagt fin. En kraftig stjerne skilte seg ut i kanten. På motsatte kant var 4 visuelle par av doble stjerner som lå på linje, og dannet en stjernerik kant på denne siden av hopen.

Markarian (Mrk) 50, åpen hop i Cepheus: På vei mot NGC 7510, ikke langt fra M52, kom jeg innom en påfallende liten bue av stjerner – dette var hopen Mrk 50. Ved 120x en liten bue av 6 stjerner, to av dem vesentlig sterkere enn de øvrige. 188x viste at en av disse to stjernene var en tett dobbel. Enn videre var noen svakere stjernene spredt rundt buen. En veldig liten hop.

NGC 7510, åpen hop i Cepheus: Dette var desidert en rikere hop. Den var kompakt og godt avgrenset ved 188x, samt trekantet i form. De to sterkeste stjernene i hopen var ved to av hjørnene. Hopen var også rikest nær forbindelseslinjen mellom de to. Dette var anslagsvis mot syd.

Jupiter ble observert nå ved 188x og 250x. Dette ble gjort over lengre tid. Det som umiddelbart var klart var to mørke, avlange "prammer" (engelsk barges) på nordsiden av nordre ekvatorialbånd (NEB). Den østre av disse var størst. Månen Io ble observert utenfor planetens østkant over tid og krysset til slut planetskiven på forsiden. Den synlig som en liten hvit prikk mot planeten, godt definert i perioder med god seeing. Senere kom skyggen. SEB var bredest og mest diffus, NEB godt definert. I rolige perioder ble videre bånd sett på kalottene, især nordre. Svakt grålige strukturer antydet mellom ekv. båndene. Jupiter ble sett bedre påfølgende kveld – videre beskrivelser er å finne i neste rapport.

Avsluttet i nærheten av kl. 22.00. Hadde slitt med dugg i løpet av planetobservasjonene, hårtørker brukt flittig!