Jeg inviterte på sparket noen medlemmer i SAF til stjernekveld hjemme. Bare Per og Sigmund kom; de var der fra litt før kl 20.00. Seeingen var dårlig, til tider meget dårlig, med stjerner som synlig varierte i størrelse etterhvert som forholdene endret seg. Det var mye vind, men vi lå hovedsakelig i ly. Transparensen var mye av tiden laber, men noen ganger OK. Vi så Melkeveien svakt.
Før Per og Sigmund kom ble komet C/2009 P1 Garradd observert ved 120x. Den var liten i synlig utstrekning, men hadde en kjerne av høy overflatelysstyrke. Den lille haloen rundt var ikke symmetrisk plassert om sentrum, men syntes å være litt lenger i syd-østlig retning. Dette mente også Per da han så den.
NGC 6709 er en åpen hop i Aquila. Ved 85x var den en merkbar hul liten anrikning av feltet.
Cr 421 i Cygnus var også en påfallende mindre konsentrasjon av stjerner i feltet. Den hadde en svakt rødlig stjerne som dannet en likebeint trekant med to andre. En annen del av hopen rett ved bestod av flere svakere stjerner som lå tettere. I så måte kunne den kalles todelt. 85x.
Vi brukte mye 85x når seeingen var på sitt verste.
M29 i Cygnus var en lys, pen liten gruppe som bestod av svakt gule / varmt hvite stjerner. Foruten de lyseste var også noen svakere å finne over dens utstrekning. Den kan i utseende minne om Pleiadene, og også stjernebildet Crater.
Tre videre hoper i Cygnus ble så observert etter hverandre. Disse var - i kronologisk rekkefølge - NGC 6811, 6866 og 6819. NGC 6811 hadde størst utstrekning, bestod av svakere stjerner og var uthult. NGC 6866 hadde de sterkeste stjernene, spesielt i to parallelle buer, med en del ekstra spredt rundt. Noen sterkere stjerner var også å se et stykke bort fra disse (kan ha vært bakgrunnsstjerner). NGC 6819 var potensielt rikest. De sterkeste stjernene i midten var fordelt som et "shotglass" i fasong, med en sky av svakere stjerner rundt. Virkelig rik når det er mørkt – den ble sett ved 120x.
Ved ett tidspunkt så vi Jupiter, som lå lavt og var bak noen grener. Fryktelig seeing, lystap og diffraksjon fra grenene medførte at planeten fremstod gulaktig, diffus og uten detaljer. En lineær halo skapt av diffraksjonen fikk den nesten til å se ut som den hadde ringer! Alle de Galileiske månene var der. Antakelig var det Io og Europa som lå tettest sammen utenfor planetskivens vestre side.
M27 filtert var ganske bra ved 120x. Foruten de to største elliptiske polene var mye tåke å se til siden for dem.
M15 i Pegasus viste en god del grøtete oppløsning ved 188x. M2 syd for den led mer under forholdene, men viste mye stjerner over den synlige utstrekningen. Problemet var at stjernene ikke ville bli punkter i kveld.
M13 var i vesthimmelen, og i gløden fra et drivhus. Den hadde jo nokså kraftige enkeltstjerner som lett lot seg oppløse. Det påfallende var hvor bra den tross alt så ut mot en slik oransje bakgrunn. Kontrasten var dårlig. 188x.
NGC 404 i Andromeda er en galakse nær lyssterke Beta And. Bare kjerneområdet var synlig, men ble sett enkelt.
Slørtåken i Cygnus ble ved 120x og med OIII-filter sett tålig bra. Øst- og vest-komponentene var enkelt sett, og viste strukturer av lav kontrast. Den todelte formen av parallelle filamenter i den vestre delen var synlig. Øst-delen viste mye ujevne, rotete detaljer og strakte seg langt.
Vi avsluttet på Blue Snowball (NGC 7662) i Andromeda ved 120x og 188x. Seeingen var dårlig, men den hadde en blå-grønn farge og tåken var synlig med god kontrast. Per så sentralstjernen.
Vi avsluttet ved ti-tiden.
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar