søndag 30. januar 2011

Obs. rapport, 29. januar 2011

Jeg observerte hjemmefra med 22-tommeren. Det var disig, og grensemagnituden var kanskje litt dårligere enn 5. Temperaturen var på et par plussgrader. Seeingen var god, og tillot 500x forstørrelse eksempelvis på Eskimotåken. Begynte rundt kl. 19.40.

Hovedmålet var supernova SN 2011B i NGC 2655. Dette er i Camelopardalis. Begge ble enkelt sett da de kom inn i feltet ved 120x. NGC 2655 hadde en lys kjerne som stod godt frem mot den labre bakgrunnen. Supernovaen var en liten prikk ikke langt fra kjernen, og var sterkere enn det stellare punktet i galaksens kjerne. Ved 250x ble kontrasten bedre både på galaksen og supernovaen. Med et bilde skrevet ut ble observasjonen bekreftet ved sammenligning med andre stjerner i feltet.

Noen andre attraksjoner ble også sett. M82 ved 250x var et meget fint syn også fra hagen. Den var stor, og de sterkeste ujevne delene stod frem tydelig. Hovedforskjellen fra et mørkt sted er at den fremstod blassere, og hadde nok mindre synlig utstrekning.

M1, Krabbetåken, supernovarest i Taurus: Det passet å se M1 etter å ha sett en supernova i en annen galakse. Den var tydelig, utstrakt, men var blass mot bakgrunnen. Ytterkantene forsvant. Svakt ujevn ved 120x.

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Denne store planetariske tåken har ikke høy overflatelysstyrke, men OIII-filter hjalp godt og synet var givende ved 188x. Med tid ble ujevnhetene sett, inkl. et mørkt område rundt sentralstjernen etterfulgt av den diffuse tåken lenger ut.

NGC 2022, planetarisk tåke i Orion: Denne mindre tåken ble observert som en skive med ringstruktur ved 375x og m/UHC-filter. Ringen var ikke av høy kontrast. Den var synlig overlagret en skive av lavere intensitet. Skiven syntes å fortsette et kort stykke utenfor ringen. En ellers tydelig planetarisk tåke nær Orions hode.

NGC 2392, Eskimotåken, planetarisk tåke i Gemini: Denne var meget fin ved 375x (ant. ufiltrert) grunnet god seeing og den høye overflatelysstyrken. Den overlagrede ringen i midten fremstod meget bra og var synlig i direktesyn, dog med bedre kontrast med litt sidesyn. Utenfor dette fortsatte skiven med avtakende intensitet. Ved 500x ble tåken stor og imponerende, det var god avstand mellom ringen og sentralstjernen.

Siste objekt ble Oriontåken, som ble observert først m/OIII-filter i kveld ved 188x. De sentrale delene fremstod med stor kontrast og detaljrikdom. Den store ytre kanten ble ikke sett i kveld, men tåken fortsatte utenfor kjernen et stykke. Ufiltrert ble E og F i trapeset sett.

onsdag 19. januar 2011

Metode for flat-field bilde testet

Flatfield-bildet så greit ut der og da, jevnt belyst med noen støvringer, men jeg fikk ikke sett skikkelig på det, da det ikke ble lagret. Det er ett eller annet med SAF sitt webkamera, det er fort gjort at du tror du lagrer bildet, men så er det ikke lagret likevel. Prøvde å ta bilde av Jupiter, men den kokte såpass at det hadde ikke blitt noe særlig uansett. Pytt, det kommer flere fine kvelder.

Jeg vil beskrive hva jeg gjorde:
Jeg har fått tak i et stort prosjektør-lerret, det har jeg lagret inne på bakrommet. Jeg klippet til et stykke matpapir som jeg festet foran på teleskopet, tape ville ikke feste på teleskopet, brukte klesklyper. Jeg hengte lerretet opp på taket over døren til bakrommet, og sikret det med en plankebit som lå der. Overhead prosjektøren var hentet fra kontoret og lyste opp lerretet, den sto rett ved siden av søylen, og det passet helt fint. Teleskopet ble så rettet mot lerretet, og eksponeringstiden ble justert med toppen på histogramkurven sånn midt på. Jeg kunne nå se et jevnt belyst bilde på skjermen. Men så var det noe som gikk gale da bildet skulle lagres.

Det blir endel arbeid å rigge opp og ned dette her, så det går ikke en onsdagskveld når det er andre som skal bruke teleskopet.

Vi ser hva jeg får til ved neste anledning.

Brumle

mandag 3. januar 2011

Obs. rapport, 02. januar 2011

Sigmund og jeg begynte året tidlig med en tur til Arildsåsen med 22-tommeren. Hans kom kort etterpå. Det ble en bra kveld; noen tynne skyer ved vest-horisonten løste seg opp og det ble gode forhold, anslagsvis grensemagnitude på 6. En del av snøen i distriktet hadde også smeltet, som nok hjalp. Seeingen ble også god, med små, smukke stjerner. Det eneste aberet var dugg, og jeg måtte hyppig til med hårtørker både på okular og søkekikkerten. Primær og sekundærspeil forble duggfrie. Det var -4 til -5 grader C og vindstille.

Vi begynte kl. 18.55 med galaksehopen Abell 426 i Perseus. Observasjonene ble gjort ved 250x, og det var et litt omfattende prosjekt å identifisere alt. Kjerneområdet viste flere klare galakser, kanskje 7 til 8 stk. sett samtidig, men telte ikke nøyaktig. Mange grå diffuse flekker i feltet, og de var ganske klare. NGC 1275 og 1272 var de klart kraftigste, NGC 1275 hadde høyere overflatelysstyrke i et kraftig kjerneområde. NGC 1272 hadde synlig lignende utstrekning, men ikke så sterk kjerne. Rett nord for 1275 var plottet på kartet tre galakser tett i hverandre. Her så jeg i alle fall to greit, disse må ha vært NGC 1277 og 1278, som har magnituder som gjør dem enkle. Vest for disse var NGC 1274, som var svakere. NGC 1273 videre vest var liten, men hadde igjen høyere overflatelysstyrke. Gikk så syd for kjerneområdet, til NGC 1283 og 1282. NGC 1283 var nordligst av dem. NGC 1282 hadde både større utstrekning og litt høyere overflatelysstyrke enn 1283. Så, nord igjen og litt vest for kjerneområdet; NGC 1270 var nokså liten, men med grei overflatelysstyrke. Litt videre vest for denne var NGC 1267 og 1268. NGC 1267 var liten med høy overflatelysstyrke (kompakt kjerne), NGC 1268 var mer utblåst. Litt nord igjen for hopens kjerneområde var IC 1907, en liten flekk enkelt sett. Ved en liten trekant av stjerner var NGC 1260 og 1259, nå vestover igjen i hopen. Begge hadde moderat utstrekning, 1260 var klarest. NGC 1259 var rett ved en stjerne som forstyrret litt. På motsatte side av nevnte trekant av stjerner var NGC 1264 som var mer diffus, med lavere overflatelysstyrke og som ble sett i sidesyn. Nå, motsatte vei (igjen) mot vest var IC 310 som ikke var noe verre å se enn mange av NGC-ene, faktisk virket den visuelt å ha høyere integret magnitude enn NGC 1259 og 1260, som den lå i nærheten av. Diffus, med økende konsentrasjon mot midten. Et stykke mot nord, var NGC 1257 lå kloss i en ganske forstyrrende stjerne, men ble grei i sidesyn. Var en veldig liten avlang/oval lysning. Enda videre vest var NGC 1250, som var kompakt eller hadde kompakt kjerne (opptaket var uklart her) og hadde høyere overflatelysstyrke enn f.eks. IC 310. Etter nok et besøk hos NGC 1282 og 1283 (grunnet noe forvirring pga. galaksemengden), gikk vi et stykke øst til NGC 1293 og 1294. NGC 1293 var nordligst. Denne var minst av de to. De syntes begge å ha lignende overflatelysstyrke, men NGC 1294 var størst. Nå ca. en halv grad mot syd var UGC 2689, som ikke hadde så lav overflatelysstyrke, en liten grå flekk med antydning til kjerne. Veldig liten utstrekning. Litt videre øst var UGC 2698, som var rett ved en stjerne, klart diffus i nærheten av stjernen og greit sett. Liten utstrekning. Stjernen bekreftet v/sammenligning med kartet at det faktisk var denne galaksen jeg så. Hadde gjerne vel så sterk overflatelysstyrke som forrige UGC-galakse.

Som konklusjon til Abell 426 kan nevnes at især kjerneområdet var imponerende da så mange galakser der var klare. Egentlig mer imponerende enn Coma-hopen Abell 1656, da 1656 har mange meget svake galakser, og man må se nøyere etter for å se dem. Abell 426 hadde en umiddelbarhet hvor man så mye galakser med en gang man kikket i okularet v/250x. De fleste øvrige loggede galaksene utenfor kjerneområdet var også enkle til ganske enkle. Forstørrelsen som ble benyttet økte kontrasten og oppfattelsesevnen.

PK 164+31.1, Jones-Emberson 1: Denne hadde vi sett den 28. desember, men forholdene var nå betydelig bedre. Fortsatt en svak boble av lav overflatelysstyrke ved 120x og OIII-filter. Enkel. Nå merket jeg imidlertid at i to områder diametralt motsatt hverandre var overflatelysstyrken høyere. (Jeg så også nøyere etter denne gangen)

IC 342, galakse i Camelopardalis: Denne var plottet stor på kartet, men vi så bare en liten kjerne av høy intensitet med liten halo rundt. Dette ble klarest ved 250x. Jeg merket meg asterismen av stjerner rundt, og ved sammenligning m/bilder bekreftes at det faktisk var denne galaksen vi så. Bare den lyse kjernen i denne ellers store galaksen ble altså sett.

NGC 4236, galakse i Draco: Denne var enda ikke nær senit, og var synlig med laber kontrast grunnet lav overflatelysstyrke. Stor, avlang i feltet, bare litt lysere enn bakgrunnen ved 120x.

NGC 4125 og 4121, galakser i Draco: Disse var nær hverandre, men hadde vesensforskjellig magnitude. NGC 4125 var veldig lyssterk, med høy overflatelysstyrke i kjernen. Nokså stor utstrekning, oval. NGC 4121 var både vesentlig mindre og hadde lavere overflatelysstyrke, men hadde en tydelig liten kjerne. 250x.

NGC 2403, galakse i Camelopardalis: Et av kveldens høydepunkter! En stor galakse ved 120x. Stor i sidesyn, oval og diffus. Hadde et diffust, bredt lysere kjerneparti. Strukturer og ujevnheter synlige ved denne forstørrelsen, inkl. mørkere område mellom kjernen og en av armene. Overlagrede stjerner sett. Best ved 188x; et par spirarmer synlige, især en i omtrent vestkanten. Denne viste kontrast mot det mørkere område mellom den og kjernen (nevnt ovenfor). Et par klumper også sett, øst for kjernen var især en utpreget liten diffus klump. I vestkanten var en mer utblåst fortetning synlig. Flere overlagrede stjerner.

M81, galakse i Ursa Major: Grunnet gode forhold ville jeg forsøke om det var mulig å se spiralstruktur i denne. Noe ble faktisk sett – Ikke oppfattet som spiralform, men: I cirka øst syd øst-kanten var en klump eller et kort segment som var skilt fra resten av galaksen av et litt mørkere område. Dette må ha vært en av armene. Det kan ikke bekreftes at noe tilsvarende ble sett på motsatte side av galaksen. Den observerte strukturen ville antakelig ha vært synlig også ved tidligere anledninger på åsen hvis vi hadde sett nøye etter – Den nevnte klumpen var ikke vanskelig under gjeldende forhold. 188x.

M82, galakse i Ursa Major: Et mye besøkt objekt, men nå var forholdene meget bra. Seeingen var også god, og stjernene små. Ved 250x var galaksen fantastisk. Ved å observere galaksen over lengre tid (både med og uten sidesyn) var detaljene så små og fintfordelte at den gode seeingen må ha hjulpet, i tillegg til den mørke himmelen. De lyseste delene hadde flere ujevnheter i seg, også den mørkeste støvskyen var irregulær. Flere vekselvis lysere og mørkere områder ble sett utover, og galaksen var svær og kontrastrik. Det beste jeg, og antakelig de andre, hadde sett den.

NGC 188, åpen hop i Cepheus: Også observert sist gang, men igjen tillot forholdene et ordentlig skue av den denne gang. Store mengder svake og meget svake stjerner ble sett, og de stod frem nokså bra mot bakgrunnen. Inntrykket var av en svær sky eller sverm av stjerner som betraktelig anriket feltet lokalt. Flere overlagrede sterkere stjerner også sett. 120x.

M33, galakse i Triangulum: Denne var forbi kulminasjon og begynt å komme inn i lysdomen fra byen, men var fortsatt høyt oppe og viste spiralstruktur. Den så ut omtrent tilsvarende tidligre beskrivelser; store diffuse stjerneskyer fordelt langs der hvor spiralarmene var. En diffus, forstrukket "S", og stor i feltet. 120x. Emisjonståken NGC 604 var veldig utpreget med høy overflatelysstyrke.

NGC 2392, Eskimo-tåken, planetarisk tåke i Gemini: Denne var nå kommet tålig bra opp, og seeingen var god. Ved 250x ufiltrert var den en veldig klar, lys sirkulær skive. Intensiteten avtok gradvis ut mot kanten. Den overlagrede ringen innenfor ble sett fint ved denne forstørrelsen. Sentralstjernen var lys.

M42, Orion-tåken, emisjons-/refleksjonståke i Orion: Vi så bare på denne ufiltrert, da den inneholder betydelig refleksjonskomponent, og det var mørkt. Seeingen også bra, så stjernene var små! Ved 120x ble E- og F-komponentene i Trapeset sett mye av tiden, som veldig små punkter. Og den stabile luften hjalp også på oppløsningen av de fine detaljene i tåken. Ved 188x hadde variasjoner og kanter svært god definisjon og kontrast, og E-og F-komponentene ble sett nesten hele tiden. Kanskje det beste vi hadde sett objektet, fordi vi nå fikk kombinert mørk himmel og god seeing! M43 var også detalj- og kontrastrik. Etter å ha sett på tåkekomplekset, merket jeg at en del av nattesynet til det aktuelle øyet var borte... Ubeskrivelig objekt, og sammen med M82 og NGC 2403 kveldens høydepunkt.

Nord for Oriontåken ble NGC 1977, "Running Man Nebula", sett. Hovedsakelig observert som en helt diffus, utblåst lysende sky, vest for de involverte stjernene.

Vi avsluttet raskt med Flammetåken NGC 2024 nær Zeta Orionis. Det hjalp betraktelig å få denne sterke stjernen rett utenfor synsfeltet. Tåken var fint synlig som ganske store, diffuse bånd mot bakgrunnen. Noe lys himmel her nede reduserte kontrasten. 120x.

Avsluttet kl. 21.40. Fin kveld!