søndag 15. august 2010

solteleskopet Vitenfabrikken Sandnes

Besøkte Vitenfabrikken i Sandnes i dag, for å se på Sola med solteleskopet. Var der ofte tidligere i sommer, men har siden vært opptatt med annet, dessuten har det vært mye gråvær.

Med H-alfa filter ser du ikke solflekker, men det var en pen liten protuberans på høyre side ( sett gjennom teleskopet ), og noen lyse flekker oppe til venstre som samsvarer med en gruppe solflekker. Vitenfabrikken har fått en sunspotter som er fin til solflekker, men jeg kunne ikke se disse små flekkene med den. Prøvde å ta av Ha filteret, men det ble for mye lys, månefilter pluss et par vanlige solbriller, så begynte det å hjelpe. De nevnte solflekkene var da lette å se. Finnes det gråfilter tilsvarende månefilter x 10?



Sola fra SOHO tatt i dag, synlig lys, det er rettvendt.


Solteleskopet tracker sola fint, men på slutten av dagen hengte det seg opp. Det er en vingemutter som kolliderer med en skrue. Problemet har nok vært oppe før, for jeg har laget en ny skrue i messing, den ligger her foran meg på skrivebordet, har bare glemt å ta den med.
Sunspotteren supplerer solteleskopet fint, fordi den viser solflekkene, noe et H-alfa teleskop ikke gjør. Traff en fabrikkarbeider som sa at de ikke bruker sunspotteren så mye, da den må justeres hele tiden, ellers driver Solen ut. Tror de trenger noe lignende en Dobson plattform her.
Brumle

Obs. rapport, 10. august 2010

Den siste observasjonskvelden på Emberger Alm var det disig helt i begynnelsen, men det bedret seg stadig og det ble igjen gode forhold. Seeingen var spesielt god mye av kvelden. Doris var med oss første del av kvelden, og vi nøt alle noen av de flotteste objektene.

M11 (NGC 6705), Villandhopen i Scutum: Beskrevet i forrige rapport, men vi gikk denne gangen opp til 154x, som gjorde den enda bedre. Svære mengder nokså jevnsterke stjerner, utenom en sterkere gulfarget.

M13 (NGC 6205), kulehop i Hercules: Det påfallende ved dette svært velkjente objektet var den meget gode seeingen (stabile luften), som gav ekstremt vakker og god oppløsning. Vi gikk til 280x og så vidt jeg husker 380x. Masser av bittesmå stjerner i en bred kjerne, samt en utstrakt halo.

Vi gikk så til M8 og M17, se beskrivelsen i forrige rapporter.

M22 (NGC 6656), kulehop i Sagittarius: Også beskrevet utførlig, men undertegnede merket nå at flere av de kraftigste stjernene i hopen var varme i fargen (et "hvitt" som tenderte mot gult). Seeingen var også her stabil, noe som gav god stjernedefinisjon. Funnet ved 90x, høyere forstørrelser sikkert også brukt, men glemte å notere.

M28 (NGC 6626), kulehop i Sagittarius: En mer kompakt (dog ikke liten), mer konsentrert kulehop enn M22. Svakere enkeltstjerner. Ved 190x godt oppløst inn mot en tett kjerne, og med mye halo av stjerner rundt. Fin!

M16 (NGC 6611), Ørnetåken, emisjonståke i Serpens Cauda: Også logget før, men ønsker igjen å presisere – Vakker og kontrastrik, stor utstrekning. Masse tydelig, ujevn og strukturert mørk tåke å se rundt denne emisjonståken og åpne hopen. Emisjonståkens overflatelysstyrke er riktignok betydelig lavere enn hos M17 og M8. Skisserte de sterkeste stjernene på et ark for å sjekke i ettertid hvor de berømte "søylene" skulle være i forhold til dem. Dette fant jeg ut dagen etterpå, på et bilde. Nå visste jeg altså hvor vi skulle se etter, men vi fikk ikke mer klarvær på denne turen :-( Vi så imidlertid ujevnheter langs tåkens søndre rand, disse var antakelig relatert til de søkte strukturene. Uansett flott å observere ved 90x og 154x med UHC-filter.

Doris gikk så tilbake til hotellet.

NGC 6645, åpen hop i Sagittarius: Fin hop ved 90x. Strukturert, med god rikdom av stjerner av moderat styrke som dannet flere krummede/kantete grenser mellom stjernetomme rom. Per sammenlignet disse med en bikubestruktur, et passende bilde. Godt adskilt, ingen sentral konsentrasjon.

NGC 6631, åpen hop i Scutum: En uregelmessig liten klynge uten sentral konsentrasjon. 90x, 154x.

NGC 6639, åpen hop i Scutum: En avlang periferi av 11 stjerner, helt tomt innenfor. Adskilt fra bakgrunnen som en marginal ansamling. 90x.

NGC 6664, åpen hop i Scutum: Rett øst for alfa Scuti. Denne hadde flere og kraftigere stjerner enn de forrige to, samt større utstrekning. Usystematisk spredt, med noen åpne områder. Hadde et spekter av forskjellige stjernestyrker. Strakte seg over ca. 1/3 av feltet ved 90x. Ganske bra adskilt, moderat til høy stjernerikdom. Hopen lå ved kanten av en stor mørk tåkesky som fortsatte vest for alfa Scuti; stjernetettheten avtok her.

M26 (=NGC 6694), åpen hop i Scutum: Ikke stor utstrekning for en Messier-hop, men rik og godt adskilt. Bestod av både sterkere og svakere stjerner. 90x. Som helhet tilnærmelsesvis trekantet i form. Den sterkeste stjernen var på vestsiden. 190x gav ikke større synlig rikdom, men det visuelle inntrykket ble forbedret ved å få noe størrelse på den.

NGC 6704, åpen hop i Scutum: Denne hopen, som befinner seg i en sky av mørk tåke, ble logget tidligere.

PK64+5.1, Campbells hydrogenstjerne, planetarisk tåke i Cygnus: Nå oppe i nordligere himmeldeler, denne tåken hadde tydelig rødfarge i direktesyn tett rundt en hvit sentralstjerne. Ved 280x ble den løst opp i en liten ring rundt et mørkt område som sentralstjernen befinner seg i. 380x også benyttet, men viste ikke mer. Rødfargen ble svekket ved de høye forstørrelsene. Sidesyn gjorde tåken visuelt sterkere, og fargen ble da grå-blå! Dette forklares ved at de fleste fargefølsomme tappene på netthinnen ligger i sentrum.

Mi 1-92 (Minkowskis fotavtrykk), planetarisk tåke i Cygnus. Denne ble ikke sett ved 90x, men ved 190x kom den til syne som en bitteliten flekk av høy overflatelysstyrke. Økte rett til 280x og 380x. Seeingen var god. Ved 280x var tåken i sidesyn avlang, og "vokste" da litt. Fortsatt en liten flekk. Ved 380x var den enda mer synlig langstrakt, og stakk lengre ut på en side av dens lyseste område enn den andre. Utstikkeren ble i den retningen smalere utover. Den bulet litt ut om sitt sterkeste område, noe som gav den et dråpelignende (eller fotavtrykklignende!) utseende. En sentralstjerne kan ha bidratt til styrken i det mest intense (kjerne-)området. 560x forstørrelse viste kjerneområdet hadde utstrekning i forhold til øvrige stjerner, slik at det virkelig var tilfellet at tåken hadde høyere intensitet her enn ellers.

NGC 6834, åpen hop i Cygnus: En kompakt, nokså konsentrert hop, med varierende stjernestyrker. Godt adskilt, forholdsvis rik, med sentral konsentrasjon. Mag. 9,5 stjerne i midten. Fin åpen hop.

NGC 6842, planetarisk tåke i Vulpecula: 2/3 grad øst og ørlite gran syd for 6834, og rett over stjernebildegrensen. Synlig som en rund, utstrakt tåkeflekk ved 90x ufiltrert. Lav overflatelysstyrke; sideyn hjalp. OIII-filter viste at tåken hadde svak ringstruktur. Ville øke forstørrelsen, men tynne skyer kom og ødela kontrasten.

Vi ventet litt, men avsluttet så rundt kl. 01.00.

lørdag 14. august 2010

Obs. rapport, 09. august 2010

Neste værmessig gunstige anledning til å observere med 17,5-tommeren på Emberger Alm bød seg den 09. august. Himmelen igjen fin som før, til stede var Per A. Amundsen og Eric Jensen. Observasjonene begynte ca. kl. 22.20.

M20 (NGC 6514), Trifidetåken, emisjonståke i Sagittarius: Dette er en annen av de fine lysende tåkene i dette området av himmelen. Den var godt synlig ufiltrert ved 90x, og delt i en nordre og søndre del av et mørkt bånd, som er den mørke tåken Barnard 85. Den søndre delen var av høyest overflatelysstyrke og hadde synlige mørke, krummede tåkesegmenter. To lyssterke stjerner var nær midten av disse. Undertegnede syntes at den sydlige tåken hadde en varmere gråfarge enn den nordlige. 154x forstørrelse økte kontrasten og romlig oppløsning tydelig. De smale støvskyene som gir navnet Trifidetåken kunne med letthet følges, der de varierte i bredde og viste flere "knekk". UHC-filter økte kontrasten videre; de mørke tåkesegmentene var nesten kullsvarte mot emisjonståken. Et vakkert objekt!

M8 (NGC 6523), Lagunetåken i Sagittarius: Dette er den siste av de 4 mest lyssterke, vakre emisjonståkene i Scutum-Serpens-Sagittarius området. (De øvrige er M16, M17 og M20 som er beskrevet ovenfor). M8 hadde stor utstrekning og i visse deler høy overflatelysstyrke. Med UHC-filter, og inkludert de ytre, svakeste delene, strakk tåken seg gjennom hele feltet ved 90x! Også den kraftige, vestre delen, var stor – Denne hadde en vakker, økende konsentrasjon mot en liten flekk av høy intensitet. Hopen befant seg i et område med lite tåke. Ufiltrert var hopen naturligvis bedre, men tåken var også fortsatt godt synlig – dog med lavere kontrast.

NGC 6522 og 6528, kulehoper i Sagittarius: Disse to kulehopene var synlige godt innen for samme synsfelt ved 90x, og er således en særegenhet. De var bare 1/4 til 1/3 grad unna hverandre. NGC 6522 var lysest og størst. Ingen av dem godt oppløst ved 90x. Noen stjerner var sett i ytterkanten av 6522; kornete. Ved 154x var oppløsningen bedre, men begge var lavt nede og i stor grad tåkete.

M11 (NGC 6705), Villandhopen i Scutum: Fabelaktig, kontrastrik samling av klare, nokså jevnsterke stjerner. Hopen hadde åpne områder, og kileformede konsentrasjoner av stjerner. Hadde også én spesielt sterk (gulfarget) stjerne. 90x. Rett nord for M11 avtok tettheten av stjernebakgrunnen brått og kraftig i et stort område av mørk tåke. Hele området hadde ikke Barnard-nummer, men enkelte fortetninger innenfor hadde.

NGC 6704, åpen hop i Scutum: Denne befant seg inne i ovennevnte, tette mørke tåke! Ca. 1 grad nord for M11. Den var godt adskilt fra bakgrunnen og hadde moderat stjernerikdom, men var en helt åpenbar konsentrasjon i et ellers nesten tomt område. 90x. Hopen hadde en påfallende, tett liten kileformet asterisme av ca. 6 stjerner, og hadde ellers stjerner som befant seg rundt et tomt område. 154x bedret synligheten av hopens svakere stjerner.

NGC 6544, kulehop i Sagittarius: Dnne var nær M8. Til kulehop å være var den en fattigslig ansamling, til en viss grad oppløst ved 90x; kompakt og uten sentral konsentrasjon. Ved 154x eller 190x var den definitivt bedre oppløst. Den var flattrykt og endte mest brått på sin syd-vestre kant. Noe kraftigere stjerner var i sentrum. 285x gjorde den ikke vesentlig bedre. Det mest særpregede var flattryktheten (ambolt-formet).

Vi gikk så til et lite område med 3 åpne hoper i Sagittarius: Den nordligste, NGC6568, var ved 90x bare halvveis godt adskilt fra bakgrunnen. Ingen sentral konsentrasjon. 3 eller 4 "bobler" formet av kranser av stjerner var å se. Moderat rikdom. Den neste, NGC 6573, var dårlig adskilt og bare en viss oppkonsentrering av svakere stjerner ved 90x. Den siste, 1/2 grad lenger øst, var NGC 6583. Denne var en svak liten kornete dott som var delvis oppløst ved 90x. Godt adskilt, med sentral konsentrasjon. Ved 190x godt oppløst. Ikke veldig rik innenfor denne sjangeren av hoper, men tettpakket.

NGC 6589 og 6590, refleksjonståker i Sagittarius: Ved 90x to små diffuse flekker nær hverandre. Kontrasten var ikke helt optimal. Gikk til 154x. 6590 hadde en dobbeltstjerne i midten, og høyest overflatelysstyrke. 6589 hadde en stjerne i midten, og i sidesyn kanskje størst utstrekning. Begge best i sidesyn.

NGC 6629, planetarisk tåke i Sagittarius: Godt oppløst ved 190x som en liten grå-blå skive eller flekk. Kantene var diffuse. Ved 90x var den bare lett diffus. 285x forstørrelse stadfestet at den tilsynelatende sentrale konsentrasjonen skyldtes sentralstjerne.

NGC 6561, åpen hop i Sagittarius: Dårlig adskilt hop. Hadde noen sterke (kanskje overlagrede) stjerner – en asterisme av tre, samt to øvrige. Ved siden av disse var en oppkonsentrering av svakere stjerner i feltet. Spredt. 90x.

NGC 5907, galakse i Draco: Nå over i en helt annen del av himmelen, ønsket vi å benytte de gode forholdene for å se denne flotte galaksen. Dette var en lang, veldig tynn kantspiral som var synlig med god kontrast. Økning fra 90x til 154x gav en vesensforbedring. Støvskyen langs galaksen var synlig mye av tiden med litt sidesyn. Kjernepartiet hadde klart høyest overflatelysstyrke, var avlangt, og var synlig mest på én side av støvbåndet. Galaksen avtok ut mot endene, men ikke helt jevnt.

NGC 5866 (=M102, foreslått av visse), galakse i Draco: Halvannen grad vest-syd-vest for 5907. NGC 5866 var tykkere og kortere, med en vesentlig utbulning om sin kraftige kjerne. Ut mot hver ende ble galaksen gradvis tynnere. Ved 190x var det med litt sidesyn tidvis støvsky synlig. Seeingen tillot fint 285x, og med riktig mengde sidesyn (dvs. litt) var en tynn støvsky synlig mye av tiden ved den forstørrelsen. Den gikk langs galaksens store akse, og det var spesielt i den lyse kjernen at den kom til syne, der kjernen ble delt i to like store deler av skyen (som slett ikke kunne følges langt). Teleskop av den størrelsen vi brukte skal være nær grensen for det som påkreves for å se skyen, så dette er tilfredsstillende å ha sett. Et høydepunkt!

B164 (Barnard 164), mørk tåke i Cygnus: En tydelig, avlang mørk tåke i et ellers stjernerikt felt. Hadde en stjerne i seg. 90x. Var synlig større i feltet enn avtegnet på kartet (Uranometria 2000.0).

B145, mørk tåke i Cygnus: Denne strakte seg gjennom hele feltet ved 90x, var avlangt og tykkest på midten. Ikke den tetteste blant mørke tåker, men synlig spesielt når teleskopet ble bikket på.

NGC 6888, Crescent (Sigd)-tåken, emisjonståke i Cygnus: Denne velkjente Wolf-Rayet-stjerneutblåsningen ble besøkt da vi alt befant oss i området. Synlig ufiltrert, især den nordre rette fronten. Men med OIII-filter vokste den veldig, og mye ujevnhet og struktur var å se i tåkebåndet som krummet seg rundt i feltet. Stor ved 90x.

NGC 7023, Iris-tåken, refleksjonståke i Cepheus: Dette objektet ble sett i en ICS 18-tommers dobson som vi fikk lov å se gjennom av eieren (som het Ulli, antakelig kort for Ulrik). Han og kona hadde satt opp på gresset rett utenfor observatoriet. Det kan ha vært et f/4,5-teleskop. Okularet var 12mm, som i såfall gav ca. 170x. forstørrelse. Det var en fin refleksjonståke – Den var en tydelig diffus lysning omkring en stjerne. Dette kompakte området rett ved stjernern hadde den høyeste intensitetn. Videre "nedenfor" dette området ble det mørkt, før det igjen ble svakt lysere, idet svak tåke krummet seg som en boble rundt det mørke området. Noe svakt var også å se på motsatte side av det lyse området.

Tilbake til 17,5-tommeren, gikk vil til M27, Dumbjelletåken i Vulpecula. Ved 90x og med OIII-filter var den ekstremt kontrastrik og lys. Foruten de to lyseste utstrakte områdene var de to boble-lignende krumme segmentene langs den andre aksen ekstremt klare. Masse struktur, og stor. 154x forstørrelse og ufiltrert viste i hovedsak de samme strukturene. Det var mørkt nok til at filter i grunnen hadde liten betydning. Per mente at de ytre, krummede delene i tillegg til grønnfargen var brunlige. Undertegnede oppfattet ikke dette.

NGC 7009, Saturn-tåken, planetarisk tåke i Aquarius: Ved 190x forstørrelse stødig og fin. Det lyse indre området var flattrykt, og den overlagrede ringen i dette området var spesielt flat. Med UHC-filter ble ikke tåken som helhet bedre, men en ytre rund halo kom bedre til syne, og denne var marginalt kraftigere på nordsiden. Ved 280x ufiltrert, var det at de kjente "Saturn-ring"-utstikkerne kom best til syne. Seeingen var stabil. Ved bruk av en moderat mengde sidesyn kom og gikk de vekselvis, men de var utvetydige når de var der. De var små og hadde lavere overflatelysstyrke enn tåkens lyse deler. Det beste undertegnede hittil hadde sett tåken.

NGC 772 og 770, galakser i Aries: NGC 772 skal være den lyseste galaksen i dette stjernebildet. Den hadde sentral konsentrasjon og moderat-høy overflatelysstyrke. 770 rett i nærheten var en liten flekk rett ved, mye svakere. Ved 155x var NGC 772 i sidesyn kanskje irregulær på en vanskelig definerbar måte. I det hele tatt skuffende; kontrasten på disse var lav. Ved å se opp forstod vi hvorfor – Det var nå kommet dis på himmelen, og Jupiter var omgitt av en svær halo!

Vi avsluttet med Jupiter ved 154x og antakelig 190x forstørrelse. Ganske bra seeing. Nordre ekvatorialbånd godt synlig, søndre nærmest forsvunnet. Den Røde Flekken var tydelig og lakse-farget, med en hvit "krans" rundt. Månen Io var påfallende helt på randen, som en "vorte".

Vi avsluttet kl. 02.30. Helt frem til slutten når disen kom hadde forholdene vært utmerkede, og nok en kveld var vellykket.

Epilog: Etter at vi hadde pakket sammen og rullet taket tilbake over observatoriet var disen forsvunnet, og hadde etterlatt seg en enda klarere himmel enn før. Melkeveien var vanvittig, især stjerneskyen i Cygnus. Mens vi gikk tilbake til hotellet så vi hvordan Melkeveien varierte vakkert i intensitet fra Cygnus og ned mot Cassiopeia-området.

Obs. rapport, 07. august 2010

Jeg, Per og Doris var igjen dratt til Sattleggers Alpenhof på Emberger Alm i Østerrike for å se på stjerner. Den 7. august, samt et par til netter, ble det klarvær, og vi utførte observasjoner med 17,5-tommers Newton-teleskopet som vi leide der. Himmelen var meget mørk og klar, med anslagsvis en grensemagnitude på 6,5. Melkeveien strakte seg tykk og kontrastrik over himmelen. Til stede ved observasjonene: Eric Jensen, Per A. Amundsen. Observasjonene begynte ca. kl.22.20.

M17 (NGC 6618), Svanetåken, emisjonståke i Sagittarius: Denne observerer vi alltid når vi drar til Østerrike, da det er en av himmelens mest intense og kontrastrike diffuse tåker. Virkelig vakker ved 90x forstørrelse. Overflatelysstyrken var meget høy og detaljer tydelige. Diverse intensitetsvariasjoner over dens avlange område. Bruk av OIII-filter gjorde den som helhet mindre estetisk, men ytre, svakere deler kom bedre frem. Disse var nord og øst for hoveddelen.

M18 (NGC 6613), åpen hop i Sagittarius: Denne var noe spredt, en oppkonsentrering av stjerner. Noen av de kraftige i midten (ca. 6 stk.) dannet en omtrent trekantlignende figur. Heller stusselig som hop. 90x. De tre kraftigste stjernene i hopen lå på en liten bue på sydsiden av kjerneområdet.

NGC 6596, åpen hop i Sagittarius: Dårlig adskilt hop i et ellers stjernerikt felt. Usystematisk oppkonsentrering av stjerner; spredt. 90x.

M16 (NGC 6611), "Ørnetåken", emisjonståke og åpen hop i Serpens Cauda: Denne var synlig som et stort, utstrakt tåkekompleks av moderat overflatelysstyrke som ble greit sett ufiltrert ved 90x. OIII-filter gav god kontrastøkning. Tåken strakte seg over et stort område, og mye mørk tåke var involvert her og der. Først trodde jeg å ha sett de velkjente "pillars of creation" fra Hubble-bildet, men senere viste seg at skalaen var helt gal og at vi hadde sett annen mørk tåke som hadde mye høyere kontrast. UHC-filter gjorde tåken bedre enn OIII, den synlige utstrekningen ble større, ca. 2/3 av synsfeltet ved 90x. Imponerende, strukturert og ujevn. Et høydepunkt.

M23 (NGC 6494), åpen hop i Sagittarius: Hopen var rik og godt adskilt. Den hadde litt sentral konsentrasjon, men intet utpreget kjerneområde. Spredt, og viste ikke et stort spekter av stjernestyrker. 90x.

NGC 6603, åpen hop i Sagittarius: Ved 90x var denne en svært rik, kornete liten hop med noe sentral konsentrasjon. Ved denne forstørrelsen var en påfallende liten strek av stjerner å se, antallet stjerner i denne var vanskelig å telle. Ved 190x ble den godt oppløst. Den hadde krumme kretser av stjerner som var stjernefattigere innenfor. Hopens kraftigste stjerne var på den nevnte streken.

M25 (IC 4725), åpen hop i Sagittarius: Ved 90x nokså rik; med konsentrering mot midten og noen kraftige enkeltstjerner. Spredt i ytterkantene, lite definert grense. Pent syn. Den sentrale konsentrasjonen var en D-formet asterisme som befant seg mellom to av hopens sterkeste stjerner.

M22 (NGC 6656), kulehop i Sagittarius: Dette er den flotteste kulehopen i dette stjernebildet, og en av de flotteste overhodet. Ved 90x uvanlig godt oppløst for en slik moderat forstørrelse. Stor utstrekning, konsetrert mot et bredt kjerneområde. Først og fremst kjennetegnet ved sine kraftige enkeltstjerner, som gjør den veldig rik og godt oppløst i direktesyn. I kjernens nordre rand var en utpreget liten V-formet, konsentrert asterisme av stjerner. Ved 190x var hopen storartet, "evig" med stjerner i kjernen, samt mange klare stjerner også i haloen. Alltid et høydepunkt. Den lille V-formede asterismen ble telt til å ha 6 stjerner ved denne forstørrelsen. Hopens lyseste stjerne var ca. på kjernens syd-østre kant. Den kornete grå bakgrunnen av svakere stjerner i kjernen ble endre oppløst ved 285x.

NGC 6822, Barnards galakse i Sagittarius: Åpenbar som en rektangulært-elliptisk utstrakt lysning ved 90x. Vel så bra i en 32mm, som gav 62x forstørrelse og mer utgangspupill. Sett i direktesyn! Muligens er dette fordi de delene av galaksen som vi ikke ser rett på, da ender opp litt i sidesyn (den har rikelig med utstrekning). Ujevn på en vanskelig definerbar måte. Det beste vi hadde sett den (også observert en annen gang fra Østerrike).

NGC 6818, "Little Gem", planetarisk tåke i Sagittarius: Var 2/3 grad nord for 6822. NGC 6818 var blå-grå, svakt avlang (mest rund), med antydning til spisse endekanter ved 90x. Hadde ved denne forstørrelsen en subtil ringstruktur. 190x viste tydelig en bred ring, tåken var mørkere i midten, så vel som litt utenfor ringen. Også sett ved 285x.

M101 (NGC 5457), galakse i Ursa Major: Vi gikk også til nordligere objekter. Himmelen var meget bra høyere opp enn Sagittarius (selv om den også var bra der). Foruten en lys kjerne hadde M101 en synlig utblåst spiralstruktur med tydelig mørkt mellom armene, som hadde en åpenbar "rotasjons"-retning. Kunne nesten følges rundt med øyet. Det mest påfallende ved armene var det mørke imellom dem. Flere lyse klumper og fortetninger ble sett, især en et godt stykke ut. 154x begynte såvidt å få negative følger for overflatelysstyrken, men lyse og mørke områder ble visuelt bedre adskilt.

NGC 5474, galakse i Ursa Major: En av grunnene til at M101 ble observert, var å bruke den som utgangspunkt til å hoppe til NGC 5474. Jeg hadde hørt at den skulle ha noe så sært som en perifer (ikke en sentral) konsentrasjon. 90x viste en rund, diffus klump av en galakse, som faktisk hadde en utpreget fortetning et sted på randen. Dette ble tydeligere ved 154x. Konsentreringen hadde høyere overflatelysstyrke, resten av galaksen var diffus og utblåst.

NGC 7640, galakse i Andromeda: Ved 90x en stor, lang kantspiral med et asymmetrisk plassert kjerneområde som hadde grei overflatelysstyrke. Lite definert hvor galaksen sluttet i lengderetningen, sidesyn brukt. Resten av galaksen hadde lav overflatelysstyrke. Kjerneområdet var avlangt. 154x gav bedre kontrast. En stjerne var nesten overlagret kjernen. Mer galakse var å se på nordsiden av kjernen enn sydsiden.

NGC 7479, galakse i Pegasus: Den avlange, ganske lystterke staven i galaksen var tydelig ved 90x. Den hadde en upreget lys klump. Ved 190x med litt tid og sidesyn ble en utblåst arm sett på en side av staven, i første øyekast som et diffust, lysende område. Denne galaksen har undertegnede sett bedre i en større kikkert fra Norge.

NGC 6760, kulehop i Aquila: Denne var en kompakt, rik, ikke veldig sterk kornete dott. Bakgrunnen var også stjernerik. Hopen hadde tydelig, men bred, konsentrering mot midten. Ikke godt oppløst ved 90x. 190x var bedre, med tydeligere ujevnheter. Den var klart kornete, men fortsatt ikke godt oppløst.

Et par tyskere kom så fra det øvrige observasjonsområdet rett ved observatoriet for å kikke med oss.

NGC 6749, kulehop i Aquila: Kulehopen ble bare sett som en svak, diffus grå lysning, helt uoppløst ved 90x og 190x.

NGC 7293, Heliks-tåken, planetarisk tåke i Aquarius: Tydelig å se ved 90x ufiltrert, men blass ved denne posisjonen over horisonten. OIII-filter gav vesentlig kontrastøkning. To avlange brede halvsirkler (nordlige og sydlige) møttes nesten i ytterkantene, hvor overflatelysstyrken avtok. Også innenfor var det mørkt. Denne ringtåken var svær og lyssterk i feltet. UHC-filter også forsøkt, men gav dårligere kontrast enn OIII.

M30 (NGC 7099), kulehop i Capricornus: Dette var en lyssterk kulehop, konsentrert til et lite kjerneområde av høy overflatelysstyrke. God oppløsning ved 90x. Utpregede grener av sterkere stjerner pekte nordover fra kjernen. I sidesyn ble klart at den heller ikke hadde ubetydelig halo, selv om den er av de mindre Messier-kulehopene. Ved 190x var mye stjerner oppløst, både i haloen og innover. Vakker og kontrastrik.

De to besøkende forlot oss rundt dette tidspunktet.

M74 (NGC 628), galakse i Pisces: I alt en lyssterk galakse med konsentrert kjerne, men de ytre delene var diffuse. Kompakt i forhold til f.eks. M101. Svakt lysere og mørkere områder var å se i skiven, men vanskelig å oppfatte som spiral (selv om strukturene var forenelige med spiralstruktur). Kontrasten ble desidert bedre ved 154x enn 90x, men skiven var blass. Veldig gradvis undulerende lysvariasjon. Den var ved det aktuelle tidspunktet langt fra å komme så høyt opp på himmelen som den kunne.

Vi tok så sjansen på å gå langt ned i deklinasjon for å se et par lyssterke galakser, især én av dem er velkjente blant observatører. Vi nærmet oss slutten av kvelden, og stjernebildet Sculptor (Billedhuggeren) hadde krøpet over horisonten.

NGC 247, galakse i Cetus: Ved 90x var denne en stor, lang tynn glød i feltet, synlig med laber kontrast så langt nede. Den sluttet visuelt i syd-enden nær en kraftig stjerne.

NGC 253, galakse i Sculptor: Dette er den berømte Sculptor-galaksen. Denne var enda lenger nede (kanskje rundt et dusin grader over horisonten), men mye mer kontrastrik enn forrige. Svær, strukturert og lysstterk! Ved 90x strakte den seg kanskje over 2/3 av feltet i 82-graders okularet. Ujevnheter fordelte seg over dens utstrekning. Synlig støvsky rett ved dens lyseste område i kjernen. Objektets iboende høye kontrast kompenserte for himmelen så lavt over horisonten. Første gang vi hadde sett denne, og kveldens høydepunkt.

M77 (NGC 1068), galakse i Cetus: Den synlige delen av M77 var kompakt, med høy overflatelysstyrke og med en veldig sterk liten kjerne. Var enda ikke kommet spesielt høyt over himmelen. Hadde flere "nivåer" av lysstyrke, som følger:

- Den intense, stellare kjernen

- Området rett rundt kjernen, som var avlangt og av høy overflatelysstyrke

- Et mørkt, ringformet område utenfor dette

- Haloen rundt som hadde lavere intensitet.

Observert ved 90x og 190x. Ved 190x syntes den å ha tette spiralarmer, men uten at armene direkte kunne sees.

Vi avsluttet kort med Jupiter ca. kl. 02.55. Seeingen var da ikke bra.

Flotte bilder tatt med TAF sitt solteleskop

Erlend Rønnekleiv i Trondheim Astronomiske Forening har tatt veldig flotte bilder med TAF sitt nye H-alfa solteleskop. Det kan dobbeltstackes til en båndbredde på 0,5Å. Diameteren er 70mm.

Her er en lenke til artikkelen i Adresseavisa. Alle solbildene ble tatt av Erlend R. i TAF! Gratulerer!


Eric
Liggestol, madrass,lommelykt, kulepenn og notisblokk. Stakk hodet ut av døra kl.23:35 og der raste en perside forbi. Fra kl 24:00 eller oo:oo og til ca kl 02:00 observerte vi, Sigmund og jeg persidene. Det var ikke akkurat spektakulært, 29 stykker totalt, mag. fra ca 1,5 til 4,5. De fleste rundt mag. 3. I tilegg var der 6 andre meteorer som gikk i helt andre retninger. Tre av de på mag. 3 gikk omtrent i samme spor med ca et kvarters mellomrom retning øst og gjennom Pegasus. En gikk vestover også omtrent i samme spor. Vindstille og brukbar temperatur, men av og til drev det inn skyer, særlig mot slutten

torsdag 12. august 2010

Har nettopp vaknet fra dvalen

Var ute og observerte perseider natt til torsdag, observerte ca 20 stk mellom kl 2400-0200.
Kjempe forhold! mange flotte oppmot mag 0.

Helsing Jonny