mandag 22. februar 2010

First Light med min nye Vixen 110L


Hei har nå gått til innkjøp av en ny Vixen Maksutov-Cassegrain 110 mm telescope.

Denne skal først å fremst brukes til å ta Astro-bilder med.

Fekk så vidt prøvet den litt i kveld før det skyet til, det var et lett skydekke over månen når bilde ble tatt, så eg hadde hastverk for å ta bilde.

Kommer tilbake med mer bilder etter kvart, vi snakkes.

Helsing Jonny U

onsdag 17. februar 2010

M42 foto


Hei sender et bilde av M42 i Orion.

Det fine været vi hadde sist helg ga en flott anledning til å ta noen bilder.

Bilde er tatt med Olympus speilrefleks kamera med telelinse montert oppe på min Celestron C8
Bilde er eksponert i 60 sek
HELSING JONNY

søndag 14. februar 2010

Portrett av Orion

Bildet er tatt med et Nikon D60, piggyback på en Sky-Watcher 120mm refraktor med EQ3-2 ekvatorialmontering. Objektiv: 18-55 mm, blender 5,6.
Eksponeringstid, ca 5minutter.
Sted: Vårli, Sandnes kommune.
Tid: lørdag 13 februar kl 21.

Obs. rapport, 13. februar 2010

Vi dro til Arildsåsen med 22-tommers f/4,1 dobson for i hovedsak å se på galakser. Grensemagnituden ant. rundt 6 høyt på himmelen og mot syd-østlig retning. Noe disig luft gjorde himmelen dårligere mot nord-vest. Temperaturen var -6 grader C ved ankomst. Til stede: Per A. Amundsen, Eric Jensen, Sigmund Skjelnes og Tommy Jansen. Observasjonene begynte kl 22.10.

M109, galakse i Ursa Major: God kontrast på denne, på dette tidspunktet høyt på himmelen. Ved 120x hadde den lyssterkt kjerneparti og diffuse ytre kanter. Hadde et mørkt, diffust bånd av noe slag i retning ca. vest for kjernepartiet, før det igjen ble lysere videre ut. Ved denne forstørrelsen ikke helt klart om det var støvbånd, eller mellomrom mellom eventuelle spiralarmer. Ved 188x bedret bildet seg. Helhetsinntrykket var at det dreiet seg om en spiralgalakse, uten at armene var synlige. Det mørke området lignet mer på et mørkt området mellom armer enn et støvbånd.

Ønsket hadde vært å få med oss en god slump litt mer obskure NGC-galakser. Vi gikk derfor, som på forhånd planlagt, til en utstrakt gruppe av galakser nord og nord-vest for Gamma Ursa Majoris, i vogn-partiet til Karlsvogna. Dette var også den beste delen av himmelen mht. grensemagnitude. Vi tok galaksene på rekke og rad ved 120x forstørrelse. Vi begynte på NGC 3982, ca. halvannen grad nord for gamma. Den var rund, med høy overflatelysstyrke og kondensering mot kjernen. Bittelitt videre nord-nord-vest, i samme synsfelt, var NGC 3972 og 3977. 3972 var linseformet, avlang og med lavere overflatelysstyrke enn forrige. 3977 var rett ved mot nord, en god del svakere og med lavere overflatelysstyrke. Videre øst-nord-øst var to galakser tett i hverandre; NGC 3990 og 3998. 3998 var rund og med høy overflatelysstyrke og stellar kjerne. 3990 hadde også stellar kjerne og høy overfl.styrke, men med vesentlig lavere total styrke. Så, litt under en grad mot vest for ovennevnte galakser, var en trio av galakser fordelt romlig langs en svak bue. Av disse tre, lå NGC 3916 og 3921 nær hverandre. 3921 hadde liten stellar kjerne, høy intensitet og diffus halo. 3916 var vesentlig mindre, med ikke så høy overflatelysstyrke. Den tredje galaksen litt mot nord var NGC 3913. Denne hadde omtrent lignende overflatelysstyrke som 3916, forholdsvis lav. Under en grad videre mot nord fortsatte vi galaksejakten, og kom til NGC 3898, som var kraftig, avlang (lentikulær), med kraftig kjerne. Litt mot vest var NGC 3888, som var svakere (dog nokså sterk) og med mindre intens kjerne. Også litt avlang. I nærheten av den, et kort segment mot nord, var en liten svak galakse som undertegnede ikke så til å begynne med, men ble holdt greit i sidesyn når den var funnet. Dette var NGC 3889. Lenger mot vest var NGC 3850, som var uten synlig kjerne og med lav overflatelysstyrke, heller utblåst i utseende. Syd-vest for denne igjen var NGC 3846, som også var uten kjerne, bare med svak intensitetsøkning mot sentrum. Ca. 2/3 grad vest-nord-vest for denne var NGC 3804 og 3780. Disse var lysere enn de to forrige. NGC 3804 var diffus og avlang, uten synlig kjerne. 3780 var vesentlig større, med grei overflatelysstyrke. Den var svakt avrund, utblåst. Hadde konsentrering mot midten, og virket ikke helt jevnlys i skiven. Denne jakten på NGC-galakser kunne bare fortsatt og fortsatt, men vi valgte nå å bryte av og heller se på noen Messier- og kraftige NGC-galakser.

M94, galakse i Canes Venatici: Denne kraftige galaksen hadde veldig høy overflatelysstyrke i og nær sentrum. Den hadde en stor, utblåst elliptisk halo rundt den sentrale lysere skiven. Ved 120x var skiven ujevn, noe mørkere ringstruktur sett i sidesyn. Ved 250x ble detaljer bedre oppløst, med mørk ring, som to halvsirkler ovenfor og nedenfor kjernen. Selve kjernen var intens, med en bitteliten utstrekning. Haloen var bedre ved 120x enn 250x.

M63, galakse i Canes Venatici: Galaksen hadde høy overflatelysstyrke ved 120x, med liten stellar kjerne i midten. Haloområdet var elliptisk med stor utstrekning utover i sidesyn. Søndre kant hadde synlig støvbånd, der galaksens lysstyrke falt brått. Ved høyere forstørrelse (188x), var videre ujevnhet å se mellom støvbåndet og kjernen. Det virket som en svakt mørkere smal kant var å se her i sidesyn.

NGC 4449, galakse i Canes Venatici: Denne galaksen viste bemerkelsesverdig, sær struktur ved 120x. Meget ujevn lysstyrkefordeling av høy kontrast. Formen var avlang på en litt rektangulær måte. Den hadde to lyse, separate områder i hoveddelen av skiven, separert av mørkere område. Den diffuse kanten var ujevn. 250x økte kontrasten. Det virket som det var punktformige, lokale konsentrasjonsøkninger et par steder. Rett ved (og nærmest utenfor) ett av hjørnene var et diffust område av lavere intensitet som på sin side igjen virket todelt. En stellaring var å se i denne delen. Dette var anslagsvis i nord-vestlig retning. Hvis jeg husker riktig er denne delen en emisjonståke.

NGC 4485 og 4490 galakser i Canes Venatici: Disse to var sett med god kontrast i kveld, høyere på himmelen enn forrige gang. Ved 120x var 4490 tydelig avbøyd i den diffuse enden, mot sin kompanjong 4485. De to var visuelt separert av et mørkt område. 4490 hadde høy overflatelysstyrke og synlig kjerneparti. Galaksen ble tykkere i dette området. 4485 var en mye mindre klump med vesentlig lavere overflatelysstyrke, dog sett bra. Også sett ved 188x, som syntes å gi den beste helhetlige kontrasten.

M106, galakse i Canes Venatici: Denne kraftig, store Messier-galaksen ble sett virkelig flott ved 188x. Den hadde to tydelige avlange lyse diffuse områder, én på hver sin side av kjernen, langs galaksens lengderetning. Disse var armene, og gav den et utseende som en svært strukket "S". Galaksen er en mellomting mellom en kantspiral og en face-on galakse. Flere satellittgalakser var synlige utenfor, og ble logget i rapporten for 11. februar. Imidlertid nevnes nå en av dem; NGC 4217. Fordi vi så den høyere på himmelen, ved litt høyere forstørrelse samt også brukte mer tid på den, ble den sett som langstrakt og med synlig støvbånd langs lengdeaksen. Dette ble sett i sidesyn, og var lettest nær midten hvor galaksens overflatelysstyrke var høyest.

NGC 4244, galakse i Canes Venatici: Denne veldig smalle, spisse galaksen strakte seg langt gjennom feltet ved 120x. Hadde et glatt utseende uten kjerneparti.

M64, "Blackeye-galaksen", galakse i Coma Berenices: Denne hadde lyssterk kjerne og stor diffus, oval halo rundt. Det svarte båndet ble etter litt sett greit ved 120x. Men ved 250x kom den virkelig godt til syne. Det lyse kjerneområdet gav veldig god kontrast mot støvskyen. Det var bredt, mørkt og tydelig krummet rundt kjerneregionen. Utenfor båndet ble det lysere igjen. Innenfor økte lysstyrken til galaksen, fra båndets indre rand og opp til kjernen.

Vi gikk så til den ene trioen i Leo ved 120x; M65, M66 og NGC 3628. M66 hadde lysterkt kjerneparti og var ganske avlang, diffus i kantene. Men det påfallende var orienteringen til det sentrale, avlange og diffuse kjerneområdet: Lengderetningen til dette var ikke parallelt med lengderetningen til galaksen som helhet. Det var som en meget diffus stav, eller ellipse som var bikket ca. 30-45 grader (husker ikke nøyaktig) fra galaksens lengderetning. Utover dette ble ingen strukturer sett. M65 var mer avlang igjen, litt mindre kraftig enn M66. Ingen strukturer ble sett ved 120x. Ved å bevege teleskopet litt kom NGC 3628 inn i feltet. Til tross for trioens laveste overflatelysstyrke, var denne galaksen høydepunktet. Stor og langstrakt og av lav intensitet, men med synlig støvbånd langs galaksens sentrale deler. Galaksen var lysest på nordsiden av båndet.

Den andre trioen i Leo består av M95, M96 og M105. Vi kom først innom M105, som på sin side er del av en annen mye mer kompakt trio! M105 var lysest i denne mini-trioen, med kompakt kjerne og jevnt avtakende halo utenfor. Rett øst for denne var NGC 3384, som bare var litt svakere, og også hadde høy overflatelysstyrke med kompakt kjerne, men med tydelig mindre halo. Den tredje var 3389, som var helt annerledes. Den var en avlang, tykk pølse uten kjerne og bare med svakt økende lysstyrke mot sentrum. 120x. M95 og M96 lå syd og vest for M105 og co. Kontrasten på disse var ikke optimal på denne delen av himmelen. Lyssterke galakser, men de ytre delene stod ikke godt ut mot bakgrunnen ved +12 graders deklinasjon. Dette gjorde at vi ikke så noe stavstruktur i M95, noe som visstnok skal være synlig i denne galaksen ved rette betingelser. Vi må bli kvitt snøen!

Vi kikket så en stund på Virgohopens kjerneområde om M84 og M86, samt strengen av galakser "Markarians kjede" og M87. Her var det hauger av lyssterke NGC-galakser! Vi så deretter kort på Saturn og Mars. Saturn var et hyggelig syn da det var gått en stund siden sist. Slett ikke verst ved 120x, men med litt lufturo. Smal ring, mørkere skybånd på planeten sett jevnt. Vi avsluttet med M3, som nå var kommet ganske høyt. Seeingen reduserte punktformigheten til stjernene litt, men det var likevel et fabelaktig, stjernerikt syn. Hauger av stjerner var å se i det brede, godt oppløste kjernepartiet ved 250x. Både lysere enkeltstjerner ble sett, samt en svakere kornete bakgrunn.

lørdag 13. februar 2010

Mars-bilder, sammenligning opposisjon 2003

Følgende bilde ble tatt i min gamle 15-tommer under Mars-opposisjonen i 2003, og er ikke dårligere enn bildene jeg tok i 22-tommeren. Det sees at ISO-settingen har vært høyere, da bildene er lysere tross mindre apertur. Bildet er kontrastøket. Vi ser rød og blå rand grunnet refraksjon i Jordas atmosfære. Strukturen i midten er Sinus Meridiani. Sammenligningen er litt for å demonstrere at den opposisjonen heller ikke var så aller verst sett fra Norge, selv om planeten lå langt lavere. Imidlertid er det *visuelle* inntrykket i okularet mye mer høyoppløst i 2010 i våre 18- og 22-tommere, enn det var i 2003. Atmosfæren har mye å si.

Marsobservasjon og -foto, 12. februar 2010

Seeingen var eksepsjonell igjen i går, og foruten å se masse detaljer, forsøkte jeg meg på noen bilder med vanlig kompakt digitalkamera. Dessverre klarte jeg først å redusere ISO ned til 80 uten å finne ut hvordan jeg skulle få den tilbake igjen. Bildene er følgelig gjort litt lysere i ettertid, samt kontrasten økt, men dette kunne ikke gjøres for mye uten at de ble kornete. Følgende bilder er de beste jeg fikk til. Foruten polkappen og mørke områder, merk den lyse skyen i kanten nede og litt til venstre. Hvis polkappen er "kl 6", er skyen ca "kl 8.30". Før planeten hadde rotert så mye, var denne skyen synlig på planetskiven, godt innenfor randen som en hvit diffus flekk i nærheten av Hyblaeus forlengelsen. Det er første gang jeg hadde sett en sky innenfor kanten av Mars.


fredag 12. februar 2010

Obs. rapport, 11. februar 2010

Vi dro til Arildsåsen med 22-tommers f/4,1 dobson. Da vi kjørte forbi Ålgård ble det mer og mer tåke og lokaliserte skydotter som gav grunn til pessimisme. Ved ankomst til observasjonsstedet var det helt omtåket, og det så ut som om vi hadde tatt en bomtur. Imidlertid kom de sterkeste stjernene etterhvert frem, samt Mars, så vi tenkte vi i alle fall kunne se på Mars gjennom disen. Etterhvert som kikkerten ble satt opp bedret det seg, og når vi var ferdige var himmelen klar! Usedvanlig flaks. Temperaturen var ca. -3 grader C, og det var vindstille. Når den siste disen var forsvunnet, fikk vi en grensemagnitude på ca. 6. Det var faktisk marginalt bedre forhold enn to dager før; se rapport for 9. februar. Til stede: Eric Jensen, Per A. Amundsen, Sigmund Skjelnes. Observasjonene begynte kl. 21.00.

Vi gikk innom en del av de samme tingene igjen som forrige gang, både for å vise Per og Sigmund og fordi undertegnede ville se dem igjen.

Vi så på Mars før den aller siste disen forsvant. Det var ved dette tidspunktet halvbra seeing. Polkappen, samt det mørke Mare Cimmerium/Tyrrhenum området ble sett ved 300x.

Vi begynte på Oriontåken, da denne var omtrent på meridianen. Dette flotte synet er beskrevet utførlig ved tidligere anledninger (rapport for 08. januar og 09. februar 2010). Per bemerket hvor fargerikt synet var. 85x, 120x. Vi så også refleksjons-/emisjonståken NGC 1977 nord for M42 og M43, som en diffus avlang lysning rundt noen stjerner.

NGC 2024, Flammetåken, emisjonståke (m/refleksjonskomponent?) i Orion: Ved 85x uten filter var det påfallende hvor mye bedre den så ut nå enn da jeg så den på den 09. med filter. Store, utstrakte, avlange dotter var separert av mørkt. Det tredje, østligste segmentet lå tett i den midtre.

NGC 2023, refleksjonståke i Orion: Rett syd for 2024, var NGC 2023 som en halo rundt en stjerne. Overflatelysstyrken var middels-høy.

IC 434 og Barnard 33, hhv. emisjonståke og mørk tåke (Hestehodet) i Orion: Observasjonene ble gjort ved 120x med H-Beta-filter. IC 434 var et stort, langt og ujevnt bånd av lav til meget lav overflatelysstyrke. B33 kom kjapt frem som en helsvart klump. Per og Sigmund syntes kontrasten var litt uoptimal, men jeg synes den var bra. Alle så hestehodetåken til slutt, og det ytre omrisset var gjenkjennelig.

NGC 2163 (Cederblad 62), refleksjonståke i Orion: Dette ble sett som en liten, diffus tåke rundt enstjerne. Sluttet marginalt mer brått på vestsiden enn østsiden. Et litt labert objekt ved 120x og 188x.

Forsøkte så Cederblad 59 i Orion, men så den ikke. Kontrasten kan ha vært for dårlig. Imidlertid var hopen Collinder 74 i nærheten på kartet og vi gikk til den på sparket. Ved 120x var det en merkbar, men stusselig, lokal anrikning av svake stjerner i feltet. Var en ukonsentrert ansamling. Greit adskilt, men ikke rik. 120x, 188x.

NGC 2419, kulehop (Den Intergalakiske Vandrer) i Lynx: Dette er den fjerneste kulehopen som tilhører Melkeveien, visstnok lenger unna enn de Magellanske skyer. Ved 120x var det påfallende hvor lyssterk den var. Kulerund, jevn og med marginalt økende konsentrasjon mot et bredt kjerneområde. Ved 250x var den ytterst svakt kornete, eller ujevn alt ettersom. Ingen oppløsning i enkeltstjerner. Diffuse kanter, minnet om en elliptisk galakse uten fremtredende kjerneparti. Et mini-høydepunkt denne kvelden.

Vi gikk så innom Hubble's variable tåke NGC 2261 i Monoceros. Refererer til tidligere rapport.

M108, galakse i Ursa Major: Denne så bedre ut nå enn ved forrige gang. Himmelkontrasten var bedre. Lang, stor og lyssterk galakse. Mye ujevnheter langs den vistes med nokså god kontrast. Et flott syn. 120x.

M97, Ugletåken, planetarisk tåke i Ursa Major: I nærheten av M108. M97 vistes stor, rund og lyssterk og med synlige diffust mørkere "øyne" ved 120x ufiltrert.

PK205+14.1, "Medusatåken", planetarisk tåke i Gemini: Denne hadde vi sett den 8. januar i år, men den var da ikke høyt over horisonten. Nå var den ved kulminasjon, og ble vist med vesentlig bedre kontrast. 120x og med OIII-filter. Stor og utstrakt, med lav overflatelysstyrke. De tydeligste delene var på hver side, med utblåst mørkere tåke mellom.

M67, åpen hop i Cancer: Ved 85x oval i fasongen, stor og rik på stjerner av varierende lysstyrke. Rikest på de svakere stjernene. Ingen sentral konsentrering, men hadde lokaliserte klumper. Tydelig grå klump i søkekikkerten.

IC 2574, Coddington's Nebula, galakse i Ursa Major: Dette skulle være en stor, ublåst galakse av meget lav overflatelysstyrke. Vi forsøkte den på sparket. Forholdene var, noe overraskende, gode nok til å skimte den som en ytterst diffus, stor, avlang lysning mot bakgrunnen. Himmelen var ytterst svakt, men merkbart, lysere der galaksen befant seg. Hadde dog hatt godt av en halv grensemagnitude til. Artig å ha sett. 85x.

NGC 2976, galakse i Ursa Major: En tydelig, oval galakse av ikke ubetydelig utstrekning. Ikke noe kjerneparti, bare gradvis økende lysstyrke mot sentrum. Den hadde et glatt utseende. Nokså jevnt høy overflatelysstyrke. Lysstyrken avtok bråere mot kantene enn innad. Hadde en asymmetrisk lysfordeling. 120x.

NGC 2985, galakse i Ursa Major: Denne var rundere enn forrige, og hadde en intens stellar kjerne. Subtilt mørkere et sted nær kjernen i retning av en stjerne som var et lite stykke utenfor galaksen. Antydning til begynnende struktur. 120x, 188x.

NGC 2787, galakse i Ursa Major: Som forrige galakse lyssterk, hadde en kompakt, stellar kjerne. Jevnere utseende, ingen struktur over dens ovale fasong. Overflatelysstyrken avtok jevnt utover.

NGC 2805, samt et par andre rett ved, galakser i Ursa Major: Det oppstod først litt forvirring mht. hva vi så, men vi fikk til slutt orden på det. NGC 2805 var rund og med lav overflatelysstyrke, uten synlig kjerne. 1/5 grad nord-øst var et lite par, nokså små og med moderat-lav overflatelysstyrke. Disse var NGC 2820, som var en liten tynn strek av en kantspiral, og NGC 2814, som var mindre, svakere og også tynn. 120x.

M101, galakse i Ursa Major: En svær, utblåst face-on galakse, med overraskende lyssterk kjerne. Overflatelysstyrken til skiven var moderat, men spiralstrukturen kom frem ganske kjapt. Hadde sett den under bedre himmel med 18-tommer, men 22-tommeren kompenserte noe med ekstra signalstyrke fra galaksen. Enkelt å fastslå retningen på spiralarmene. 3 utpregede, nokså store klumper var å se i galaksens ytterkanter, som nok var noen av galaksens flere emisjonståker.

NGC 4631, galakse i Canes Venatici: Dette var en stor, flott, lyssterk kantspiral. Den imponerte umiddelbart da den kom inn i feltet. Den viste mye variasjoner i lysstyrke, blant annet noe svakt avlangt mørkere innad som nok var støvsky. Et høydepunkt ved 120x. Videre var det rett utenfor kanten en liten satellittgalakse, NGC 4627, som var en liten ukonsentrert klump av lav overflatelysstyrke.

NGC 4656, galakse i Canes Venatici: Denne kantspiralen er bare 2/3 grad syd-vest for den forrige. Den var også lyssterk, men mindre og svakere enn forrige. Den var interessant i og med at den hadde en åpenbar "hale" som knakk av i en ca. 45 graders vinkel i den ene enden. Denne strukturen har separat NGC nummer 4657. NGC 4656 var asymmetrisk, det lyseste, tykkeste området befant seg nær den ene enden, bort fra 4657. 120x.

M106, galakse i Canes Venatici: Denne avlangt elliptiske skiven var virkelig svær og inntrykksfull da den gled inn i feltet ved 120x. Kraftig kjerne, og høy overflatelysstyrke i mye av galaksen ellers også. Mye strukturer og lysvariasjoner å se. Uttrykket som faller meg inn er "høy signalstyrke". Uvant at deep-sky objekter fremstår så lite subtilt. Et desidert høydepunkt, sammen med de to sistnevnte kantspiralene. Videre ble flere bakgrunnsgalakser (eller satellittgalakser?) sett i nærheten: Vest-nord-vest for M106, og nærmest, var NGC 4248. Litt videre vest var det tette paret NGC 4231 og 4232. Disse var ikke veldig sterke, men greit adskilt. Lenger vest-syd-vest, og kloss i en stjerne, var NGC 4217, som var litt større og hadde noe variasjon i lysstyrke. Var lysest i sin østre ende. Litt øst-syd-øst for denne, var NGC 4226 som hadde tilsvarende overflatelysstyrke som 4217, men var vesentlig mindre.

M51, galakse i Canes Venatici: Denne var høyt på himmelen nå, og kontrasten var god. Spiralstrukturen var fin og tydelig, armene lette å følge. Det var variasjoner i lysstyrke langs armene, de var mer utpreget og lettere å følge langs visse segmenter enn andre. Broen mellom hovedgalaksen og satellittgalaksen var antydet, og det mørke hakket i sistnevnte var grei å se. 120x.

Vi avsluttet med den flotte kantspiralen NGC 4565 i Coma Berenices. Skybåndet i denne ble sett greit, men kontrasten lavere ned på himmelen var dårligere. Er blitt sett tydeligere høyere på himmelen og uten snø på bakken, gjennom 18-tommer. Kjernepartiet var lyst og bulte ut på ene siden. Galaksen som helhet var svær og langstrakt gjennom feltet, med subtile lysvariasjoner utover.

Avsluttet antakelig rundt kl. 00.30.

torsdag 11. februar 2010

Marsobservasjoner, 10. februar 2010

Vi så på Mars gjennom Henriette og Annie fra SAF sine foreningslokaler på Byhaugen, og for noen observasjoner det var! Himmelen så i og for seg ikke lovende ut da vi ankom. Den var dekket av mer eller mindre tette slørskyer. Men seeingen var fantastisk stabil, og ikke bare i kortere øyeblikk. Slørskyene gjorde faktisk at lysstyrken til Mars ble dempet akkurat passe for å optimalisere kontrasten. Det klarnet riktignok opp litt senere på kvelden. Til stede var flere klubbmedlemmer, blant annet: Terje Holte, Thorbjørn Løvik, Leif Magne Svendsen, Per A. Amundsen, Tommy Jansen, Eric Jensen (undertegnede), Sigmund Skjelnes, Bjarte Vikane, et par besøkende fra Tyskland, og noen til jeg ikke husker navnet på. Utover kvelden ble det færre.

At noe spesielt var på gang ble klart da vi så gjennom Henriette. Den viste et svært rolig bilde, med usedvanlig kontrast og konsekvente detaljer. Bildet i den var på høyde med det beste jeg hadde sett den i rolige øyeblikk i Williamina (22-tommeren) bare to dager tidligere. Nå var seeingen imidlertid av en annen størrelsesorden. Det var området med Mare Cimmerium som pekte mot oss da vi så Mars i Henriette. Bildet vi så inspirerte oss til å få ut Annie for å finne ut hvor mye mer vi kunne se. Det skulle vise seg å være verdt de 5 minuttene det tok å sette henne opp! Bildet var vesensforskjellig fra det vi så i Henriette, godt som det var. Detaljene var finere oppløst, og kontrasten høyere. Mars så bedre ut enn noen av oss hadde sett den før. Beskrivelsene nedenfor gjelder observasjonene gjennom Annie. Men det nevnes kort at vi gjennom Henriette så en smal skyformasjon rett ved planetens rand, mot øst (i jordlig himmelretning). Skyen så vi ikke i Annie siden planeten ved det tidspunktet hadde rotert og skyen forsvunnet (fordampet).

Observasjonene i Annie ble først gjort ved 300x, men dette var for lite for det seeingen tillot. 400x var mest optimalt. Ved dette tidspunktet hadde planeten rotert nok til at Syrtis Major var kommet til syne. Det gis forsøksvis en systematisk beskrivelse av det vi så. Når "øst" og "vest" benyttes, menes himmelretningene sett fra Jorda. Dette blir motsatt av øst og vest relativt til Mars. Nordlige polkappe var skarp, kritthvit og jevn. I kontakt med denne var Utopia, som hadde en litt blassere mørk farge enn enkelte av de sydlige mørke områdene. Fasongen på randen til Utopia var konsekvent og stødig oppløst, med en forholdsvis rett front i øst-syd-østlig retning fram til et spisst punkt. Ved dette spisse punktet knakk den av mot nord igjen, og krummet seg videre i øst-nord-østlig retning. Rett øst for dette krummede området, utenfor Utopia, var et svakt rundlig område av lav kontrast tidvis synlig. Påfallende i kveld var to synlige mørke områder isolert i de lyse områdene på planeten, som "øyer" mellom planetens nordre og søndre mørke deler. Vestligst av disse var Hyblaeus forlengelsen, og var den tydeligste av de to. Den begynte mest brått i nordenden, og krummet seg mot syd og svakt i østlig retning før den endte mer eller mindre diffust. Den hadde litt komethalekarakter, og var en detalj av moderat kontrast. Den østlige klumpen var nærmere spissen til Utopia, og var mye mindre. Det var imidlertid bare tidvis at undertegnede ikke så den. Den ble med litt tid ved okularet oppløst som en meget liten dråpeform, mørkest i nordenden. Denne lille strukturen var Nodus Alcyonius. Videre syd og øst var den berømte Syrtis Major, som var mørk og av høy kontrast. Det mest påfallende var imidlertid oppløsningen av detaljene langs randen av den, især en klump som stakk ut av vestkanten. Videre var det subtile variasjoner i albedo å se i den, og langs randområdet. Lenger mot syd var det store, utstrakte området som henger sammen med Syrtis. Området viste et vell av strukturer med varierende grad av mørkhet. Mare Cimmerium var i vest og Mare Tyrrhenum i øst, sistnevnte mørkest. Cimmerium var skilt fra Tyrrenum av det lyse båndet Hesperia, som gikk inn på skrå.

Beskrivelsen kan ikke gjengi de subtile variasjonene vi så, men utgjør et forsøk på presisjon. I en viss forstand var det observasjonen av Nodus Alcyonius som var noe av det mest imponerende, selv om den visuelt ikke var mest inntrykksfull. Dette fordi den hadde meget liten utstrekning, og likevel ble løst opp romlig. Det som hjalp vesentlig i oppfattelsen av detaljer var at seeingen ikke bare var på sitt roligste i korte øyeblikk, men over lengre tidsrom. Vi fikk alle virkelig tid på oss til å kikke og suge inn detaljene. Man kan håpe på å få slik seeing igjen før Mars igjen fjerner seg for mye, men dette var uansett et minne for livet.

onsdag 10. februar 2010

Obs. rapport, 09. februar 2010

Eric Jensen, Tommy Jansen og Tommys nabo Radek fra Polen dro til Arildsåsen for å observere med med 22-tommers f/4.1 dobson. Gårdseieren Kjell Audun Seldal var med oss en kort stund, samt hans sønn. Himmelen hadde anslagsvis en grensemagnitude rundt 6. Snøen forverret forholdene noe og kan ha stjålet en halv magnitude. Mye ble imidlertid sett helt utmerket. Temperaturen var -4 til -5 grader C og det var vindstille. Seeingen var OK. Observasjonene begynte kl. 20.10.

NGC 2169, åpen hop i Orion: Denne krever ikke mørk himmel i det hele tatt, men ble brukt som utgangspunkt til å stjernehoppe til neste NGC hop. NGC 2169 er parallellogramformet, med 16 til 17 sterke stjerner av varierende farger. En vakker liten ansamling som er veldig påfallende i feltet. 120x.

NGC 2194, åpen hop i Orion: Dette var en lyssvak, rik, godt konsentrert og adskilt hop bestående av svake til meget svake stjerner. Mange stjerner var godt oppløst, mot en uoppløst "tåke" som kom best frem i sidesyn. Egner seg til mørk himmel. De sterkeste stjernene syntes å være fordelt i kantete buktninger med antydning til forgreninger. 120x.

NGC 2174, emisjonståke i Orion: En stor tåke, såvidt synlig i 10x70 søkekikkerten som lysning rundt en stjerne. Ved 120x og med OIII-filter var den synlig som en stor tykk ring som var brutt på ett sted av et mørkt hakk. Alternativt kan den beskrives som litt hestesko-lignende. Østre del av ringen var tykkest, og ovennevnte stjerne befant seg her. Moderat overflatelysstyrke. Så lett som den var å se (i allefall i gode forhold) bør den være bedre kjent. Undertegnede hadde bare hørt om den nylig.

M42, Oriontåka, emisjons-/refleksjonståke i Orion: Denne var nær kulminasjon ved observasjonstidspunktet. Ufiltrert ved 85x var den aldeles fabelaktig. Som ved forrige gang på Arildsåsen (den 8. januar 2010) kom de svakere ytre delene godt frem. Et vell av strukturer var synlige med høy kontrast. M43 var også vakker. Tommy gjorde oppmerksom på et bananformet segment av mørk tåke innad i M43 som var lett synlig. Vi forsøkte så med H-Beta-filter på Oriontåka, og den ble kraftig svekket. Imidlertid kom særpregede strukturer frem med bedre kontrast. Dette gjaldt spesielt en langstrakt front av materie nær vestkanten av tåken. Da kikkerten ble beveget til de nordligste av stjernene i sverdet, var også tåke synlig rundt disse med H-Beta-filteret. Tåken var fordelt avlangt i øst-vest-retning. Referanse til kartet viser at dette var NGC 1977, som står i forbindelse med "Running Man Nebula". Undertegnede hadde aldri sett denne før, og hadde alltid trodd at dette var en refleksjonståke. At den imidlertid var synlig med smalbåndsfilter viser at tåken har emisjonskomponent. En hyggelig overraskelse.

IC 434 og B33, hhv. emisjonståke og mørk tåke (Hestehodetåken) i Orion: Det lange båndet IC 434 kom frem umiddelbart ved 120x og med H-Beta-filter. Det var et mørkegrått bånd som strakte seg loddrett gjennom hele feltet. "Kroppen" til hestehodet B33 ble sett av undertegnede med god kontrast. Det var en aldeles kullsvart klump av god utstrekning som gikk inn i siden til den mørkegrå tåken. Selve tåken IC 434 hadde en overflatelysstyrke som (subjektivt) minnet om veldig svakt lysforurenset himmel, mens det var "perfekte forhold" der den mørke tåken var. H-Beta filteret gav god kontrast. Ved denne forstørrelsen løste vi ikke opp snuten direkte, men ytterkantene til B33 var gjenkjennelige med tid.

NGC 2024, Flammetåken, emisjonståke i Orion: Denne befinner seg rett nord for Hestehodetåken og nesten i kontakt med Zeta Orionis. NGC 2024 fremstod som som noen utstrakte, avlange klumper av vesentlig høyere overflatelysstyrke enn IC 434, og som var separert av mørke bånd. Tommy hadde igjen den beste beskrivelsen – Det minnet mer om et poteavtrykk enn en flamme. 120x, fortsatt med H-Beta-filter.

IC 2162 og Sh2-257, emisjonståker i Orion: To til objekter i den eksklusive H-Beta-klubben. De var to runde, mindre flekker av moderat til lav overflatelysstyrke, og som befant seg rundt noen stjerner. De var rett ved hverandre, og omtrent av samme utstrekning. Kantene var udefinerte. 120x og med H-Beta-filter.

M82, galakse i Ursa Major: Galaksen hadde nå steget høyt på himmelen. Observasjonene ble gjort ved 120x og 250x; beskrivelsene refererer til sistnevnte forstørrelse. Det mørke støvbåndet på midten var noe av det mest påfallende. På hver sin side av bånde var en lys klump. Hver av disse hadde nesten en stellar kondensering som fikk det til å se ut som om galaksen hadde to kjerner. Videre utover til sidene var mer eller mindre brå endringer i overflatelysstyrke. Galaksen var langstrakt og svær i synsfeltet. Ved bruk av tid kom flere, subtile variasjoner frem i tillegg til de åpenbare detaljene. En bemerkelsesverdig strukturert galakse.

M109, galakse i Ursa Major: Denne ovale, tydelige galaksen hadde en kompakt, nesten stellar, kjerne. Utenfor kjernepartiet avtok intensiteten nokså brått, før den avtok mye mer gradvis lenger utover og forsvant i bakgrunnen. Noe bedre himmelkontrast ville vært ønskelig. 120x, 250x.

M108, galakse i Ursa Major: En lang, smal og lyssterk pølse av stor utstrekning med en overlagret stjerne i midten. Synlige lysvariasjoner over galaksens utstrekning ved 120x. Minnet om M82, men med mindre utpregede strukturer Ved 250x og bruk av tid kom lysvariasjonene godt frem. Det var vekselvis lysere og mørkere områder over dens utstrekning etterhvert som øyet beveget seg over den. Den overlagrede stjernen befant seg eksempelvis over ett av de mørkere områdene. Et givende, interessant syn som kommer litt i skyggen av M82. Den krever imidlertid noe mørkere himmel for å synes bra.

NGC 2261, Hubbles variable tåke, refleksjonståke i Monoceros: Denne fremstod med meget god kontrast da den ble funnet ved 120x. Skarpt definert til tåke å være, høy overflatelysstyrke. Komet- eller viftefasongen var tydelig. 250x ble brukt for å få frem strukturer bedre. Stjernen som befant seg i "komethodet" var delt fra resten av tåken av et påfallende svart bånd. Tåken var en bred klump med veldefinerte sidekanter, og med udefinert endekant i retning bort fra stjernen (ca. nord-nord-vest). Bruk av sidesyn fikk tåken til å "vokse" i denne retningen. Ganske glatte variasjoner i lysstyrke var å se innad i tåken. Et unikt objekt og et høydepunkt denne kvelden.

M78, refleksjonståke, samt tilhørende tåker, i Orion: Ønsket var å se noen av de andre tåkene som befinner seg ved M78. Selve M78 var stor og hadde høy overflatelysstyrke. To stjerner befant seg i tåken. Nordlige rand var ganske veldefinert og bare svakt krummet. Søndre rand var utblåst som en vifte. Dessverre var kontrasten i denne delen av himmelen ikke god for de øvrige NGC-tåkene. Den eneste andre vi så var NGC 2071, som fremstod som utblåst lysning rundt en stjerne med laber kontrast. 120x. Noen år tilbake, uten snø på bakken, ble hele tåkekomplekset om M78 sett bra fra Arildsåsen gjennom SAF sin 18-tommer.

NGC 1857, åpen hop i Auriga: En vakker liten ansamling av moderat svake til svake stjerner. Nokså rik, men ikke så bra adskilt fra bakgrunnen. Feltet var ellers rikt. En sterk gul-oransje stjerne var i midten. 85x, 120x.

M38, åpen hop i Auriga: Dette var en rik åpen hop av klare enkeltstjerner, med antydning til uthuling i midten. Firkant-aktig arrangert, og med korte grener av stjerner fra noen av hjørnene. 85x

M67, åpen hop i Cancer: En stor, oval, omtrent jevnrik fordeling av stjerner med varierende lysstyrker. Noen lokale kondenseringer var å se. Et flott syn.

M51, galakse i Canes Venatici: Da det begynte å nærme seg tiden for avslutning, gikk vi til denne store galaksen som nå var kommet tålig høyt over horisonten. Undertegnede har sett den under bedre forhold, men spiraler var likevel lette ved 120x. Det var lysere og mørkere ringer rundt et lyst kjerneparti. Ved 250x kunne en av spiralarmene følges fra kjernen, og rundt og utover. Den andre armen hadde ikke et så klart opphav, men kunne følges en del av veien. Satellittgalaksen var også lyssterk og tydelig.

Vi mente så å avslutte med Mars, men det ble et deep-sky-objekt til også etter Mars-observasjonene. Seeingen var bare halvgod, men ved 250x kom polkappen samt Syrtis Major og Mare Tyrrhenum-området frem.

Siste objekt skulle bli M94, men det var tilfeldigvis paret NGC 4485 og 4490 som ble funnet i stedet. NGC 4490 var stor, tykk og avlang og med høy overflatelysstyrke. Den hadde et synlig kjerneparti. Lille 4485 ved enden av 4490 hadde mye lavere overflatelysstyrke. 120x.

Vi avsluttet kl 22.10.

tirsdag 9. februar 2010

Solflekker



Hei ! endelig ser det ut til at Sola har fått flekker. Var ute i dag 9 februar 2010 kl 1210 lokal og tittet, og der var de. Talte et tyvetall store og små. Måtte inn på SOHO for a sjekke og det stemmer på en prikk med det jeg så med min 4,5 tommer og 45 x. Forsøkte å ta noen bilder med mobiltelefonen, men det ble ikke helt vellykket. Håper været holder noen dager fremmover så jeg kan følge med. Legger ved mit bilde sammen med SOHO, til sammenligning.

Obs. rapport, 08. februar 2010

Observasjoner ble gjort fra hagen med 22-tommer f/4,1 dobson. Lufttransparensen var grei, seeingen var god. Grensemag. var ca. 5. Det var vindstille og noen få minusgrader. Deep-sky-observasjonene begynte kl. 19.55, men jeg hadde allerede kikket på Mars for å fastslå seeingen. Synet virket lovende og ville bli bedre når den kom høyere opp utover kvelden.

NGC 1664, åpen hop i Auriga: Blant svakere åpne hoper i Auriga er dette en av de fine. Den har god utstrekning og er en vesentlig oppkonsentrering av stjerner. Ikke direkte rik, men så absolutt ikke fattig på stjerner. Det indre området har en kantete stjernefordeling, og et par utstikkere av stjerner går ut fra to av hjørnene. 120x.

NGC 2266, åpen hop i Gemini: Ved 120x var dette en liten, rik og godt adskilt ansamling. Bestod av mange svake stjerner og fremstod subjektivt sett rikest i sidesyn, men mange stjerner var også synlige i direktesyn. Fin grunnet stjernerikdommen. Ved vestkanten var et par sterkere, antakelig overlagrede, stjerner. Samme sjanger av hop som NGC 1907 nær M38, men svakere.

NGC 2169, åpen hop i Orion: Ved 85x var dette en vakker, lyssterk parallellogramformet liten hop. Den skilte seg ut dramatisk i feltet. Lyssterke enkeltstjerner, og god fargekontrast mellom stjernene, som var hvite og rødlige. Den sterkeste stjernen – som var i det østre hjørnet - var en hvit, tett dobbel ved 85x (men ville nok ha fremstått som vid ved høy forstørrelse). Den rødeste stjernen var i hopens nordligste hjørne. 16-17 stjerner telt.

M42, Oriontåka, emisjons/refleksjonståke i Orion: Kontrasten i de lyseste områdene var som alltid god. Seeingen var god, så trapesstjernene var små og punktformige. Ved 120x var E-komponenten synlig mye av tiden, og i korte øyeblikk også F. Lysstyrkevariasjoner av høy kontrast var å se overalt, samt fløyelsaktige utstikkere av tåke. Den rette fronten langs syd-øst-siden av kjernen var tydelig rødlig både ved 85x og 120x.

Etter en pause innendørs var nå Mars kommet høyt på himmelen, og den ble observert over en lang stund, med pauser. I løpet av denne tiden roterte den merkbart. Merk når retningene "øst" og "vest" benyttes, menes himmelretningene sett fra Jorda, ikke retningene på Mars. I begynnelsen var et langstrakt mørkt område langs planetens søndre kant påfallende. Et lyst hakk gikk på skrå inn i dette mørke området. Vestre del av området var Mare Cimmerium. Det lyse hakket var Hesperia. Østre del var Mare Tyrrhenium, som gikk over i Syrtis Major mot øst. Polkappen var grei å se, og for det meste skarp. Det mørke området i kontakt med kappen var Utopia. Videre var det en isolert, avlang mørk "øy" som befant seg i planetens lysere del, et godt stykke nord for Hesperia. Dette var Hyblaeus. Den ble vist med forholdsvis lav kontrast, og fremstod i roligere perioder og bruk av tid ved okularet. Etterhvert kom Syrtis Major nærmere midten av skiven, og var alltid synlig med høy kontrast. Påfallende var den skarpe vinkelen mellom Syrtis Major og M. Tyrrhenum. I gode øyeblikk kunne ujevnheter langs randen av Syrtis fastslås. Videre var en annen, liten flekk av en øy av lav kontrast, rett utenfor Utopia, synlig i øyeblikk. I slike rolige stunder fremstod planeten med et vell av strukturer, og grunnet god seeing forekom de heller ikke så sjeldent. Mot slutten av kvelden begynte avlange Sinus Sabeaus/Sinus Meridiani å komme frem mot kanten, med lysere Deucalionis Regio rett sydfor. Til slutt nevnes Hellas, som tidvis fremsod som en liten, smal "kappe" helt i sydkanten av planetskiven.

NGC 2355, åpen hop i Gemini: En tydelig liten oppkonsentrering av relativt svake stjerner ved 120x. Greit adskilt, moderat rikdom. Hopen hadde en viss oppkonsentrering mot midten. De to sterkeste stjernene befant seg i midten.

M67, åpen hop i Cancer: Dette var en stor og vakker rik åpen hop. Den hadde tilsynelatende to populasjoner av stjernestyrker. Det var god del sterkere stjerner, og en stor mengde svakere. Det var de svakere stjernene som gjorde synet inntrykksfullt. Hopen hadde ingen sentral konsentrasjon, men det var et par påfallende oppkonsentreringer av den svakere stjernepopulasjonen henholdsvis mot nord-vest-siden og syd-vestsiden av hopen. Den syd-vestre av klumpene var rikest. 120x.

Ellers nevnes at M44, Praesepe i Cancer, var et vakkert syn i 10x70 søkekikkerten.

søndag 7. februar 2010

Observasjoner av Mars hittil i år

Mars stod i opposisjon i januar og var følgelig på sitt nærmeste for denne gang. Under denne opposisjonen ble vinkelutstrekningen dessverre ikke større enn ca. 14 buesekunder, men til gjengjeld fikk vi den forholdsvis høyt på himmelen slik at luftturbelens forstyrret mindre. Undertegnede og andre medlemmer av Stavanger Astronomiske Forening fikk noen gode kvelder i perioden rundt opposisjon.
Hva vi så på Mars avhenger selvsagt av hvilken side av planeten som pekte mot oss. Et Mars-døgn varer 24,7 timer. Det vil si at fra et Jord-døgn til det neste, ved et gitt klokkeslett, vil Mars ha rotert tilsvarende 0,7 timer og bare se marginalt forskjellig ut. Men etter flere dager vil nye deler komme til syne. To kvelder, den 28. og 29. januar, var luften rolig ("seeingen" var god). Dette gjorde at kontrasten og oppløsningen av detaljer på planeten var bra. I korte øyeblikk var seeingen spesislt god, og ganske små detaljer ble oppløst. Ved 220x og 330x i min 22-tommer var flere mørke områder å se. På nordenden var en skarp, hvit polkappe å se. Kappen består i hovedsak av tørris, og vokser og minker med sesongene. Rett mot syd, og i kontakt med kappen, var et mørkt område formet litt som et timeglass. Området bestod av to klumper betegnet Nililacus Lacus og Mare Acidalium. Videre mot syd-vest-delen av planetskiven var en påfallende struktur i form av en rundlig klump som var den ene enden av Sinus Meridiani. En smal, krummet kant gikk et kort stykke rundt Meridiani, og var separert fra denne av et lysere område. På resten av sydenden av planeten var det utstrakte mørkere området Mare Erythraeum, som fremstod med litt lavere kontrast. I rolige øyeblikk ble kanten på Erythraeum sett som ujevn. SAF-medlemmer hadde kvelden før sett mange av de samme strukturene i foreningens 14-tommer.

Den 3. januar observerte vi igjen Mars med 14-tommeren. Det var nå merkbart forskjellige deler å se fra sist gang. Den mest påfallende delen var Syrtis Major, den visuelt mest berømte delen av Mars som kan sees. Dette mørke området fremstår med spesielt høy kontrast - altså fremstår som spesielt mørkt mot den ellers lysere planetskiven. Den ser ut som en trapesformet flekk, og har en 90 graders knekk over i et annet mørkt område i sydenden.

Å se detaljer på Mars krever at man bruker tid ved okularet. De mest kontrastrike detaljene kan komme frem umiddelbart når seeingen er god, men områder med lavere kontrast krever at man kikker en stund før hjernen har lært seg hva som sees. Det gjelder også når fasongen på strukturene skal fastslås. Videre må man vanligvis vente på øyeblikk med god seeing, når oppløsningen plutselig blir bedre og kontrasten økes. Imidlertid er det kvelder hvor seeingen er konsekvent dårlig, og nesten ingenting sees. Da er det bare å vente på neste kveld. Mars er ved opposisjon bare annethvert år og er nær nok til å sees bra over et nokså begrenset tidsrom. Det gjelder å få med seg det vi kan i denne perioden.

onsdag 3. februar 2010

Mars fra Byhaugen 3 feb. 2010

Observerte Mars med Henrietta tidlig på kvelden, det var da helt tydelig turbulens i lufta, det kokte skikkelig. Ettersom planeten steg høyere på himmelen utover kvelden, så kom den seg, ivertfall visuelt. Vi kunne skimte Syrtis Major, innimellom helt tydelig. Jeg bestemte meg for å prøve et bilde til, og her kan man se Syrtis Major. Kanskje det er polkalotten jeg ser øverst også. Jeg har bare stacket 50 bilder, og kutta det ned til 500 px bredde uten å skalere.


Bilde tatt fra Byhaugen med Henrietta, webkamera i primærfokus. kl.20:38 (UT + 1)


Brumle