onsdag 30. september 2009

Obs. rapport, 29. september 2009

Observasjoner hjemmefra med 22-tommer f/4,1. Kjølig, tørr og (nesten) duggfri luft. En voksende, svulstig måne lå lavt over horisonten. Men tross dette, gikk grensemagnituden ned til 5 i senit, bekreftet ved referanse til kart. Bris ved begnynnelsen, men vinden løyet senere. Seeingen var ikke spesielt bra bort fra senit, men akseptabel rett opp. Observasjonene begynte rett etter kl. 21.00.

NGC 6833, planetarisk tåke i Cygnus: Sett som en stjerne ved 85x. Det så ut som den hadde en sentralstjerne. Den forble en liten strukturløs prikk ved 375x. Bekreftet ved å blinke med OIII-filter foran okularet. En nærliggende stjerne, sterkere enn tåken før "blinking", ble svakere enn tåken gjennom filteret.

NGC 189, åpen hop i Cassiopeia: Ved 120x var hopen kompakt og godt adskilt. Den hadde et spekter av svakere til nokså sterke stjerner (ca. 13-14 synlige) fordelt over et 5-kantet område. Innenfor dette område var en kile av 5 svakere stjerner. Lav til moderat stjernerikdom.

King 12, åpen hop i Cassiopeia: Lå ved en 7,5 mag. stjerne. Den var godt adskilt og bestod av forholdsvis svake stjerner, men en sterk dobbel i midten skilte seg ut, samt stjerne en lenger mot øst. Ved 85x avlang i fordelingen, dog med noen stjerner spredt utover her og der. Ved 120x forbedret bildet seg betraktelig. Den viste seg ganske tettpakket med den svakere populasjonen av stjerner. Over et dusin stjerner telt i alt. Ikke samlet sett rik, men tett over sin utstrekning.

Ha 21, åpen hop i Cassiopeia: Lå 1/4 til 1/3 grad syd-øst for K12, var en spredt liten klynge av 7 stjerner, ikke veldig godt adskilt ved 120x.

Fr1, åpen hop i Cassiopeia: Befant seg videre 1/3 grad mot øst. Den var en annen liten klynge på 6 til 7 stjerner av varierende lysstyrke. 120x.

NGC 7788, åpen hop i Cassiopeia: Litt videre mot øst befant seg denne kompakte, nokså tettpakkede, godt adskilte hopen. En sterk stjerne befant seg i kanten av hopen av svake stjerner, og styrken til stjernene avtok i retning bort fra denne stjernen. Tilnærmelsesvis trekantet i form. Ved 250x viste seg ytterligere noen svakere stjerner utenfor det trekantede området, som ikke ble sett ved 120x. Stjerner kom best frem i sidesyn, i underkant av 20 stk. telt i hopen. Nokså rik over sin lille utstrekning.

NGC 7790, åpen hop i Cassiopeia: Rett ved 7790, var dette en lignende hop, godt adskilt. Fraværet av den sterke stjerne som den forrige hadde gjorde imidlertid at helhetsinntrykket av den ble annerledes. Den virket rikere ved 120x, muligens større i utstrekning. Syntes å "vokse" i sidesyn. Svake stjerner, især i ytterkanten. Virket også grovt sett trekantet i form. I kjerneområdet lå tre stjerner tett og dannet en butt vinkel. Med ytterstjernerne, var hopen langstrakt. Tre grener av stjerner gikk ut fra midten, med tomrom imellom. Østligste gren lengst. Siste observasjon ved 250x.

NGC 7510, åpen hop i Cepheus: En utmerket, vakker liten hop med bredt spekter av både lyssterke og svakere stjerner. Kompakt, godt adskilt og rik ved 85x. De sterkeste stjernene var langs en linje. Nord-vest for linjen var mange svakere stjerner fordelt over et trekantet område, dog med noen også spredt utenfor. Hopens sterkeste stjerne lå nord-øst i området. I sidesyn fremstod hopen som helhet som et kompakt, stjernerikt mylder. Ved 120x ble det enkelt å feste blikket på de svakere stjernene. Ved 188x ble 25 – 26 stjerner telt. En tett, svak dobbel ble sett.

NGC 7708, åpen hop i Cepheus: Ved 85x en utstrakt, spredt åpen hop med en sterk stjerne i sin (cirka) vestre kant. Hadde mye åpent rom, med tydelige stjerner. Ikke veldig bra adskilt, ingen sentral konsentrasjon. Kontrasten var ikke på sitt beste grunnet måne, men v/bruk av sidesyn var det ikke antydet noen ytterligere, svake stjerner ville bidratt i nevneverdig grad til hopens rikdom.

NGC 7380, åpen hop i Cepheus: Ved 85x, relativt utstrakt. Litt spredt, men nokså rik på stjerner, både sterkere og svakere. Færre stjerner i midten. Greit adskilt, hadde litt karakter av å være en lokal fortetning av stjernefeltet, som f.eks. NGC 7082 i Cygnus, men fortetningen av 7380 virket bråere. Pen med sin fordeling av stjernelysstyrker.

King 18, åpen hop i Cepheus: Ved 120x fremstod hopen som en kompakt, lokal fortetning av forholdsvis svake stjerner (dog lette i direktesyn). Stjernene var spredt utover hovedsakelig i tre grener. Ikke veldig godt adskilt, total stjernerikdom var heller lav. Også sett ved 188x.

King 10, åpen hop i Cepheus: Kontrasten i kveld var ikke optimal for denne svake hopen. Den hadde svake enkeltstjerner. Den virket som en muligens rik ansamling i sidesyn ved 120x. 14 til 15 enkeltstjerner forsøksvis telt ved 188x. Hopen var tidligere blitt sett i 15-tommer fra Arildsåsen, hvor den fremstod som en rik, tett kornete klynge. Den så under de mørke forholdene klart rikere ut enn i kveld, tross mindre lyssamling.

NGC 7429, åpen hop i Cepheus: Hopen var spredt og fattigslig, med mye åpent rom mellom stjernene. Moderat godt adskilt. 120x.

IC 1747, planetarisk tåke i Cassiopeia: Så ut som en uskarp "stjerne" ved 85x, men var ved 250x en greit oppløst liten skive med noen ujevnheter. Ved 500x ble ringstruktur av lav kontrast sett. At den var lysest i kanten var klart. Med filter ble tåken mørkere, men kontrasten var høyere. En ringform kom inn og ut av syne hele tiden.

St 23, åpen hop på Camelopardalis/Cassiopeia-grensen: Dette var ved 85x en utstrakt hop med lyssterke stjerner arrangert langs en kantete rand. Innenfor var ingen stjerner. Stjernetettheten varierte til dels brått langs randen. Moderat sjernerikdom, fint adskilt.

IC 289, planetarisk tåke i Cassiopeia: Hopen viste seg ved 120x med OIII-filter som en (etter rådende forhold) lyssvak, utstrakt skive. Den var enkel å se og holde når den var funnet. Den ble sett som ujevn. Ved 250x og samme filter var den sirkulær med diffuse kanter, noen mørkere områder av lav kontrast var å se innenfor.

NGC 1502, åpen hop i Camelopardalis: En meget fin hop, bestående av lyssterke stjerner, især et par i midten. Blant de svakere sjernene ble et tett par sett. God størrelse på hopen, gjerne visuelt 1/5 av synsfeltet ved 85x. Utmerket adskilt, ganske rik. Stjernene var hovedsakelig fordelt i linjer og grener. De to lyssterke stjernene befant seg i den mest stjernerike av linjene. Ut fra denne linjen gikk en bue på 4 svakere stjerner.

NGC 1501, planetarisk tåke i Camelopardalis: Var åpenbar som en rund, utstrakt flekk ved 85x ufiltrert, selv i månelyset. Ved 250x og UHC-filter var tåken stor, tydelig og ringformet. Minnet om Ringtåken slik den ville fremstått i et mindre teleskop, men 1501 var ikke så oval, og kontrasten mellom ringen og det mørke sentrale området var ikke fullt så stor. Med OIII-filter var kontrasten marginalt større. Ujevnheter innenfor. Ved 375x var ringen stadfestet som tynn, forsatt vanskelig definerbare ujevnheter på innsiden.

NGC 637, åpen hop i Cassiopeia: En godt adskilt hop, som så ut til å ha to karakteristiske populasjoner av stjernestyrker, en med lyssterke og en med svake uten mye overgang imellom. Var kompakt, og hadde konsentrasjon mot kjernen. 3 lyssterke stjerner var i utkanten, og i midten var et sterkt par som lå på en bue av svake stjerner. Buen nokså tettpakket med stjerner. 120x.

Avsluttet ca. kl. 00.45.

søndag 27. september 2009

Observasjonsrapport, 26. september 2009

Observasjoner hjemmefra med 22-tommer f/4,1. Begynte kl 20.55, svak skumring ved dette tidspunktet. Moderat bra seeing. Grensemagnitude bedret seg mot sedvanlige 4,5 til 5 utover. Temperatur rundt 10 grader C.

NGC 7024, åpen hop i Cygnus: Kompakt ved 188x, en sterkere stjerne skilte seg ut i midten. Greit adskilt, ikke rik. En noe stusselig ansamling av stjerner spredt utover i noen grener. Hadde et åpent område og var tettest i nærheten av den sterkeste stjernen.

NGC 7058, åpen hop i Cygnus: Moderat godt adskilt og med sterke stjerner, ca. 7 av disse sterke ble telt enkeltvis. Ved 120x ingen konsentrert eller rik hop. Ganske mye åpent rom i denne hopen. En bred optisk dobbel sett i den. Ingen svakere stjerner som kunne sies å tilhøre hopen ble sett i sidesyn.

NGC 7093, åpen hop i Cygnus: Foruten en sterkere stjerne i kanten (muligens overlagret) hadde denne hopen v/120x svakere stjerne enn forrige, og litt flere av dem. I overkant av ett dusin enkeltstjerner sett, fordelt i en hestesko-form rundt et åpent område, men også med noen korte utstikkere ut fra denne randen. Moderat godt adskilt, ikke rik. Kompakt.

NGC 7082, åpen hop i Cygnus: Ved 85x hadde hopen god utstrekning, i alle fall 1/4 av synsfeltet. En spredt hop, var en klar økning av stjernerikdom i forhold til resten av feltet. En god del svakere og middels svake stjerner spredt usystematisk over hopens område, med noen hulrom. Noen sterkere stjerner i kanten skilte seg ut. Ikke godt adskilt, men en pen og i alle fall middels rik ansamling av stjerner. Enkeltstjerner stod bedre ut ved 120x, men hopen var bedre rammet inn i feltet ved 85x.

NGC 7086, åpen hop i Cygnus: Funnet som nokså kompakt og med svake stjerner ved 85x. Ved 120x var den klart avgrenset, forholdsvis rik og med noe konsentrasjon mot midten. Hadde et spekter av moderat svake til ganske svake stjerner. Et par skilte seg noe ut i styrke. Mye av hopen var formet som en "U". Enden av denne formen var nær sentrum og var her rikest. Pen i kraft av sin relative rikdom og gode definisjon.

NGC 7062, åpen hop i Cygnus: En kornete, kompakt, og godt adskilt kornete flekk ved 85X. Hadde svake stjerner. I en ende var en klar stjerne, i diametralt motsatte ende var også én, dog noe svakere. Flest stjerner kom frem i sidesyn. Ved 120x ble ~20 til 25 enkeltstjerner forsøksvis telt. Litt uthult, dog med noen svake stjerner i midten også. Igjen fin grunnet rikdom på svake stjerner.

NGC 7031, åpen hop i Cygnus: Ved 85x og 120x en kompakt liten klynge av noen klare stjerner. 9-10 stjerner kan ha tilhørt denne hopen, den sterkeste svakt rødlig. De krummer seg rundt et tomt område. På kartet hadde hopen større utstrekning enn det som var synlig; svakere stjerner ville kanskje ha vist seg fra mørkt sted.

NGC 129, åpen hop i Cassiopeia: Ved 85x en utstrakt hop, middels rik til rik på stjerner. Moderat svake stjerner, samt tre sterkere nær midten. En pen, godt avgrenset hop med litt sentral uthuling.

NGC 103, åpen hop i Cassiopeia: 85x forstørrelse avdekket en tilsynelatende rik, kornete, avlang flekk. Godt avgrenset. Stjerner var konsentrert i en smal rad, som ble bredere og rikere i én ende, som en smal kile. Ved 120x syntes stjernene fortsatt best i sidesyn. En del også sett i direktesyn, men hopens rikdom syntes å øke i sidesyn. Ved 188x ble stjerner best oppløst. Ingen veldig rik hop, men stjerner var tettpakket over dens lille utstrekning.

NGC 136, åpen hop i Cassiopeia: Hopen var en svak, meget kompakt flekk i sidesyn ved 85x, og ville hatt godt av mørkere himmel. Ved 188x ble noen få enkeltstjerner sett mot en glød av svakere. Vanskelig å stadfeste hvor rik hopen var. Godt adskilt. 7-8 enkeltstjerner oppløst ved 250x.

NGC 225, åpen hop i Cassiopeia: Ved 85x en spredt, godt adskilt og moderat rik hop. Den hadde lyssterke enkeltstjerner og en del tomrom med få stjerner. God utstrekning, ~1/4 av synsfeltet ved denne forstørrelsen.

Siste samling av objekter var tre hoper i Cassiopeia innenfor et lite område, rett ved Kappa Cassiopeiae. Alle passet godt inn i feltet ved 120x. Etter tur: King 14 var forholdsvis kompakt, greit adskilt og noe spredt med stjerner, samt noen tomrom. Middels sterke stjerner, samt litt sterkere. King 14 hadde moderat rikdom. NGC 133 var en utpreget liten klynge på 4-5 sterke stjerner, samt noen øvrige svakere. Kompakt og fattig. NGC 146 lignet mer på King 14, hadde svakere stjerner enn denne og ikke riktig så mange. Var moderat godt adskilt, spredt.

Observasjoner ble avsluttet rundt kl. 23.00 da skyer kom.

søndag 20. september 2009

Obs. rapport, 18. september 2009

Observasjoner hjemmefra med 22-tommer f/4,1. Grensemagnitude rundt 5 i senit, noe fuktig luft. God seeing. Temperatur nær 10 grader, vindstille. Observasjonene begynte litt før kl. 22.00.

NGC 7160, åpen hop i Cepheus: Hopen hadde moderat sterke stjerner, samt et par lysere. Hovedinntrykket var stjernene lå i et mer eller mindre flattrykt område. De to sterkere stjernene lå på tvers av dette flate området. Godt adskilt, moderat stjernerikdom, men fin.

Relativt kompakt. 85x.

NGC 7235, åpen hop i Cepheus: Ved 85x kompakt. Svakere stjerner en 7160, men litt rikere. En av de tre sterkeste stjernene var ganske dypt rødlig, dette hadde vært enda klarere om stjernen ikke var såpass svak. Godt adskilt hop med moderat stjernerikdom og ujevn ytre rand. Ingen sentral konsentrasjon. 120x gjorde svake enkeltstjerner mer veldefinert.

NGC 7234, åpen hop i Cepheus: Ble funnet 1/4 til 1/3 grad syd for 7235. Ble sett først ved 120x, meget svak kornete glød av en hop for disse forholdene, mye mindre og med mye svakere stjerner enn forrige. Ved 250x ble stjernene greit oppløst, men var ytterst svake. Det viste seg ikke å være en rik hop, syv enkeltstjerner ble oppløst. Kunne ikke stadfeste om det var en videre bakgrunnsglød av enda svakere stjerner som ville vist seg v/mørkere forhold.

NGC 7281, åpen hop i Cepheus: 1,5 til 2 grader øst-nord-øst for forrige hop ble funnet ved 85x. Moderat godt adskilt, merkbar økning av stjernerikdom i forhold til feltet, men ikke utpreget avgrenset. Amorf fordeling, med noen linjer av stjerner og en god del svakere her og der. En utpreget linje av tre stjerner på nordsiden; disse kunne være forgrunnsstjerner. Hopens stjerner hadde i stor grad samme lysstyrke som mange av bakgrunnsstjernene.

NGC 7261, åpen hop i Cepheus: ~2/3 grad videre vest-nord vest. Moderat adskilt, gjerne noe stjernefattigere enn forrige. Hadde et uthult område formet som trapes; nord for dette området var noen flere, svake stjerner. Rundt 15 enkeltstjerner telt. Ingen sentral konsentrasjon, stjerner bare spredt utover et relativt kompakt område.

NGC 7245, åpen hop i Lacerta: Kompakt rik hop, funnet som svak kornete tåkedott. Ved 85x best i sidesyn. Ved 188x var den godt oppløst i svake stjerner, fortsatt best synlig i sidesyn, dog også en del med direktesyn. Godt adskilt fra bakgrunnen. Den fremstod med begrenset kontrast mot himmelen hjemmefra. Ingen utpreget sentral konsentrasjon ble sett, slutter ganske brått. Noe kile-formet.

NGC 7296, åpen hop i Lacerta: Greit adskilt liten hop, med en sterkere og noe rødlig stjerne mot nordsiden. Ingen sentral konsentrasjon. Tre par av stjerner pekte utover fra et sted nær hopens sentrum. Moderat stjernerikdom, nær et dusin stjerner. Stjernene hadde, foruten den sterkeste, lignende lysstyrker.

NGC 7142, åpen hop i Cepheus: En spredt, greit adskilt hop fordelt over et litt triangulært område. For himmelforholdene var stjernene svake - dog godt oppløst - og fremstod med dårlig kontrast ved 85x. Har noen åpne (stjernefattige) områder.

NGC 7139, planetarisk tåke i Cepheus: Uten filter helt usynlig v/85x ved disse forholdene. Med filter var den en ytterst svak liten rund glød som var enkel å holde når den var funnet. Dårlig kontrast. Ved 188x med stacket UHC+OIII-filter ble kontrasten bedre, og økt forstørrelse hjalp. Tåken var rund, svak og hovedsakelig jevn med litt diffuse kanter.

NGC 7076, planetarisk tåke i Cepheus: Ikke funnet umiddelbart ved 85x og med OIII-filter, men sett etter å ha søkt rundt i feltet. En liten flekk med meget lav kontrast mot bakgrunnen, og lav overflatelysstyrke. 188x og stacket UHC+OIII-filter, hjalp igjen. Ble lettere å holde den, men tåken var verre enn 7139. Egentlig av samme kategori som 7139, men med lavere overflatelysstyrke.

NGC 457, åpen hop i Cassiopeia: En meget hyggelig overraskelse. Hadde ikke observert den på årevis, og det i en antakeligvis betydelig mindre kikkert. Fordelingen av stjerner var langstrakt. En meget utpreget sterk stjerne var anslagsvis i østkanten, ved siden av en annen sterk stjerne. På én side av den langstrakte stjernefordelingen var en tydelig rød stjerne. Flere forholdsvis sterke stjerner lå i nærheten av en linje omtrent langs hopens lengderetning, mange av disse kom i par. Foruten disse var en svakere populasjon av mange stjerner fordelt over hopen. Rik, lyssterk og godt adskilt hop uten sentral konsentrasjon. 85x, 120x.

Cr 421, åpen hop i Cygnus: Var spredt, moderat godt adskilt og hadde stjerner av lignende lysstyrker. Ingen sentral konsentrasjon, ikke rik. 85x

NGC 6866, åpen hop i Cygnus: Denne ble funnet ved å lete tilfeldig i området, og ble senere bekreftet å være 6866. Godt adskilt og nokså rik. En noe sterkere stjerne skilte seg ut i en ende av hopen. To krummede, parallelle bånd, hver på 4-5 stjerner, strakte seg over hopens hovedområde. Et fint lite mylder av stjerner. 85x.

NGC 6884, planetarisk tåke i Cygnus: Funnet som en litt diffus stjerne ved 85x. Ved 375x var den en liten rund skive av nokså høy overflatelysstyrke, og med litt diffusivitet i kantene.

IC 1369, åpen hop i : Var ved 85x en liten kornete flekk med noen oppløste stjerner, flere med sidesyn. Kompakt. Ved 188x var den greit oppløst i stjerner, men ikke spesielt rik. Klart adskilt. Til dels meget svake stjerner.

NGC 7026, planetarisk tåke i Cygnus: Ved 375x og med UHC-filter stod denne lille tåken ut med god kontrast. Bipolariteten var tydelig, med to små parallelle lyssterke bånd. Med sidesyn kunne sees at tåke spredte seg ut litt videre fra kjerneområdet, i retning med disse båndene.

Avsluttet rundt kl. 00.30.

lørdag 19. september 2009

Obs. rapport, 17. september 2009

På Arildsåsen med 22-tommer f/4,1. Til stede: Eric Jensen, Sigmund Skjelnes, Per A. Amundsen. Klar, tørr luft med unntak av noen slørskyer mot nord. Lett bris, behagelig temperatur. Mag. ~6 himmel i senit og mot syd. God seeing. Observasjonene begynte rundt kl. 22.10.

 

B142 og B143, mørke tåker i Aquila: Disse var kollektivt synlige som tre parallelle stjernetomme områder i et ellers stjernerikt Melkeveiområde. B142 og sydenden av B143 var to brede mørke bånd, nordenden av B143 var et smalt, nokså veldefinert bånd. De to båndene i B143 var forbundet med et større utblåst område av mørk tåke, noe som gav B143 en U-fasong. 74x (komakorrektor var enda ikke satt i på disse to objektene).

 

NGC 869 og 884, Dobbelthopen i Perseus: Disse var lett synlige med det blotte øyet. De ble observert i teleskopet ved 85x. Grunnet den mørke himmelen ble den noe svakere populasjonen av stjerner veldig fremtredende, i tillegg til de sterkeste stjernene.

 

Abell 262, galaksehop i Andromeda (grenser mot Triangulum): Begynte med 85x til søkeformål, gikk opp til 188x og 250x. Utforskningen og loggingen av hopen ble gjort ved sistnevnte forstørrelse. Kjerneområdet bestod av NGC 708, samt 703, 704 og 705 som lå kloss ved på vestsiden, i en bue. NGC 708 var klart størst og elliptisk og hadde moderat lyskonsentrasjon mot midten. 705 lå mellom 703 og 704. Disse tre hadde lignende lysstyrke, og hadde alle svake små kjernepartier. 705 virket muligens mer avlang. 709 litt nord for nevnte gruppe hadde mindre utstrekning. 710 på den motsatte siden av gruppen var en mer utblåst glød uten kjernepari. NGC 700, vest for 704, var en meget svak rund glød, som kom og gikk. Svake stjerner i nærheten forstyrret, men rikelig bruk av sidesyn stadfestet den. Intet synlig kjerneparti. Rett ved, nord-vest for 700 befant MCG +6-5-24 seg. Med sidesyn og bikking synes undertegnede i øyeblikk å ha sett en ytterst svak glød som forflyttet seg over feltet, totalt uten sentral konsentrasjon. NGC 714, øst-nord-øst for 708, hadde en lysere kjerne enn noen av de øvrige var langstrakt og flat (lentikulær). Den ble faktisk funnet tilfeldig da vi rotet i feltet. NGC 717 litt videre øst var også grei å se, og noe avlang, men hadde ikke kjernepartiet til 714. Beveget oss så til vestsiden av hopen: IC 1732 var avlang, nærmest flat. Den virket å ha to klumper eller ujevnheter, men dette kan ha vært overlagrede stjerner. UGC 1319 litt øst-nord-øst for IC 1732 var en avlang tåkeflekk uten noen konsentrasjon. Til slutt; NGC 679 helt i vest-sydvestkanten av Abell 262 var en etter forholdene sterk, rund (eller avrund) galakse med veldig kompakt, stellar kjerne. Den avtok ut mot kanten. Den synlige utstrekningen lignet utstrekningen til galaksene i hopens kjerneparti.

 

NGC 6781, planetarisk tåke i Aquila: Ved 188x og med UHC filter var den formet som et tykt komethode med antydning til begynnende hale. Aksen til denne strukturen var grovt sett nord-syd. Ringform antydet, hvor ringen gikk som en halvsirkel langs sørsiden. Det var en god del ujevnheter innenfor tåkens rand. Nordranden var diffus.

 

M27, Dumbjelletåken, planetarisk tåke i Vulpecula: Ved 120x og med OIII-filter var den svær, lyssterk, kontrastrik og strukturert. Utenom de store, utstrakte klumpene hvor lysintensiteten var høyest, var også de svakere ytre delene langs den andre aksen meget fremtredende. Randen til disse delene var lysere enn innsiden, som gav inntrykk av to bobler med lavere innvendig overflatelysstyrke. Dette var tydeligst på sydsiden. Videre var det på vest-nord-vest siden av tåken et lite mørkt "hakk" som gikk inn fra utsiden. Uten filter, ble også hele rugbyball-formen sett fint, men de indre variasjonene i lysstyrke var mer dempet, og tåken hadde et jevnere utseende. Selvsagt var langt flere stjerner å se, inkludert tåkens sentralstjerne - eller i det minste sentrale den blå stjernen som sees på bilder, enten den er den ekte sentralstjernen eller ikke.

 

NGC 6905, planetarisk tåke i Delphinus: Denne runde skiven var ujevn, med lysere og mørkere områder. Var lysest i randen, og hadde to diametralt motsatte lysere klumper. 250x, med UHC-filter.

 

Vi avsluttet rundt 00.15 da skyer kom drivende nordfra.

torsdag 17. september 2009

Nå er vi igang


Dette kommer vel lit sent, men nå er vi igang med sesongen. Den første september kom asteroidene i gang, lit forsiktig, det er lit for lyst så tidlig på kvelden ennå. De fikk imidlertid en forsmak på hvordan gallileoskopet virker og de forsøkte ivrig å forkusere på gjenstander og hus. "Men bildet er da opp ned " var kommentarene til enkelte.
Forøvrig var vi igang med observasjoner på Byhaugen i går kveld 16 sept. Været spiller ikke på lag, desverre, men det er en begynnelse. Etter at jeg kom hjem kl. 23:45 MÅTTE jeg bare prøve min 16 tommer. Himmelen var klar dog med en god del dis, i periopder. Peilet meg først inn på M13 i herkules Den ser da ut som en krabbe eller kansje restene av en liten galakse? Jeg kunne lett se enkeltstjerner, men det var lit for mye dis i atmosfæren. M33 var nesten usynlig, den var bare en svak grå dis. Heller ikke M15 eller M92 var særlig imponerende. M81 og M82 var godt synlig en stund, men noe struktur var det ikke mulig å se. Det var for mye strølys fra Stavanger og Bryne.
Etter hvert ble det for mye dis og enkelte skyer drev også inn fra nordvest. Det virket så lovende til å begynne med, men ak, det er bare slik det er her. Jeg pakket sammen kl. 00:40.

tirsdag 15. september 2009

Observasjonsrapport, 14. september 2009

Observasjoner fra Arildsåsen med 22-tommer f/4,1 dobson. Til stede: Eric Jensen, Per A. Amundsen, Sigmund Skjelnes og Tommy Jansen. Forholdsvis tørr luft etter hvert som kvelden skred frem, til tider lett bris. Grensemagnitude i senit og sør for senit var i alle fall mag. 6. Melkeveien var kontrastrik og strukturert. Temperaturen var behagellig. Seeingen nokså bra, men ikke god nok for de aller største forstørrelsene. Observasjonsprogrammet tok vi på sparket, og vi gikk på impuls fra det ene til det neste objektet. Vi konsentrerte oss i hovedsak om lyse og berømte objekter. Observasjoner begynte rundt kl. 22.40.

 

NGC 404, galakse i Andromeda: Denne galaksen nær den lyse stjernen Beta Andromedae har vi ofte benyttet som en test av observasjonsforholdene. Ved 85x trådte den meget tydelig frem tross stjernelyset. En kompakt kjerne var utpreget i sentrum av en avtakende tåkehalo.

 

NGC 1499, Kaliforniatåken, emisjonståke i Perseus: Ved 85x og med H-Beta filter var et langt smalt bånd synlig spesielt langs en kant av tåken. Båndet strakte seg langt utenfor synsfeltet, og varierte i intensitet avh. av hvilket segment som var i okularet. På motsatte kant av tåken var lysstyrken lavere. Vi skulle egentlig hatt et mindre teleskop med mer synsfelt for dette objektet.

 

M33, galakse i Triangulum, pluss emisjonståken NGC 604: Denne store, utblåste spiralgalaksen viste et vell av subtile lysvariasjoner og strukturer ved 85x. Kjernepartiet var diffust og spredt. Utblåste, meget diffuse spiralarmer kunne sees på hver side av kjernen. Videre, utenfor ovennevnte deler av galaksen, ble det mørkt, før det igjen ble sett utblåste tåkeflekker videre ute. Med disse ytre delene, dekket galaksen kanskje 80% av synsfeltet ved 85x i en 31mm Nagler. Strukturene og lysvariasjonene fremstod med enda høyere kontrast ved 120x, og den synlige galaksen dekket praktisk talt hele synsfeltet. Emisjonståken NGC 604 innad i galaksen var en kompakt flekk av høy lysstyrke ved denne forstørrelsen. Ved 250x viste NGC 604 flere kraftige og brå ujevnheter over sin kompakte utstrekning. Inntrykket var av flere bittesmå lyssterke klumper.

 

M13, kulehop i Hercules: De lyssterke stjernene i kjernen var selvsagt godt separert og fremstod tydelig i direktesyn ved 250x. Men ved disse forholdene, var det den store rikdommen av synlige svakere stjerner som gjorde det ekstra inntrykksfullt. Med bruk av tid og sidesyn ble også disse svakere stjernene i betydelig grad oppløst inne i kjernen, som bidro til inntrykket av ekstrem stjernerikdom. Den synlige utstrekningen til hopen var også stor. Seeingen kunne vært noe bedre, men var slett ikke dårlig.

 

NGC 7331, galakse i Pegasus: Denne velkjente galaksen var lyssterk og lentikulær i form, med en utpreget kompakt kjerne. Ved 85x var støvskyen uvanlig påfallende for den forstørrelsen, sikkert grunnet teleskopets lyssamling. Ved 250x var galaksen storartet, med støvskyen utpreget som en kant hvor galaksens lysstyrke avtok brått. Svakt lys fra galaksen ble også sett på motsatte side av støvskyen, i sidesyn. 3 satellitt ble sett enkelt. Med tid viste også en fjerde seg, denne var vesentlig svakere og en del mer utblåst (?) enn de øvrige 3.

 

Stephans Quintet, tett galaksegruppe i Pegasus: Gikk direkte til disse fra 7331 ved 250x. Da de gled inn i okularet ved denne forstørrelsen, fremstod de umiddelbart og kontrastrikt. Undertegnede spaltet dem med en gang, inkludert de tetteste paret. Medobservatørene så dem også med litt tid. Den største komponenten (forgrunnsgalaksen) var tydlig forskjellig fra de andre, uten noe utpreget kjerneparti, og var større og mer oval i form. Antydning til lysvariasjoner ble sett i denne. På disse svakere objektene merket vi oss at lyssamlingen virkelig gjorde seg gjeldende. Kontrasten og "umiddelbarheten" på disse galaksene, samt satellittgalaksene til NGC 7331 nevnt ovenfor, var tydelig bedre enn vi hadde sett dem, selv i Annie.

 

NGC 891, galakse i Andromeda: Denne berømte kantspiralen viste ved 250x støvbåndet med spesielt god kontrast og oppløsning. Skyen var synlig i direktesyn. Det var lettest synlig nær den sentrale delen av galaksen, hvor galaksens overflatelysstyrke var høyest. Det påfallende var at båndet var så tykt og romlig godt oppløst i breddretningen. De to lysere øvre og nedre delene av galaksens kjerneområde var virkelig godt spaltet av båndet. Lenger ut i kantene falt galaksens lysstyrke og var mer ujevn. Støvbåndet kunne også følges et stykke ut i dette området med sidesyn.

 

NGC 6888, Crescent-tåken, emisjonståke i Cygnus: Ved 85x og med OIII-filter krummet denne tåken seg visuelt hele veien rundt, som den gjør på bilder. Ett spesielt lyst segment var å se på en side. På den andre siden var tåkefronten mer diffus. Krumningsradien til tåken varierte kraftig langs randen, noe som gav et kantete inntrykk. Ved 120x ble kontrasten enda bedre, og enkeltdetaljer og ujevnheter ble bedre oppløst. Masse struktur i dette objektet.

 

Slørtåken, supernovarest i Cygnus: Denne ble observert ved 120x og OIII-filter. Denne noe høyere forstørrelsen ble valgt for å garantert få hele lyssamlingen inn i pupillen, samt å løse opp enkeltdetaljer bedre. Vi begynte med den smale vestre komponenten. Det må sies at vi til dels var noen herdede observatører som hadde sett denne bra i 15- og 18-tommer før, og det sågar fra mørke steder. Men undertegnede (og øvrige) var uforberedt på synet som møtte oss. De to ordene som tilnærmelsesvis best beskriver synet er "utrolig" og "kontrast". Den smale nordenden av vest-komponenten fremstod med en aldeles usannsynlig skarphet og definisjon. Tåken var grå-grønn i fargen. Den bestod av to, parallelle lyssterke kanter som begynte i et spisst punkt og strakte seg langt gjennom synsfeltet, og gjennom og forbi stjernen 52 Cygni. På veien sydover ble tåken bredere, idet kantene kom lenger fra hverandre. Imellom disse kantene var svakere, men dog lyssterk, tåke. Vi så på den med direktesyn. I sydenden var kantene kommet nokså langt fra hverandre, og her kunne en iterert struktur observeres: Ikke bare hadde tåken de nevnte lyssterke lange kantene, men hver av disse kantene var på sin side spaltet i egne lyssterkere kanter! I denne sydenden endte tåken brått i en vifte- eller elvedeltaform. Etter dette fabelaktige synet beveget vi oss til den strukturerte østdelen, og begynte i sydenden av denne. Denne enden viste massive mengder med knutete filamentær (nesten cellulær) struktur på kryss og tvers, med kullsvart himmel imellom. Knutene fremstod med meget høy kontrast mot den mørke bakgrunnen. Innad i hver av knutene var individuelle strukturer å se. Lenger nord ble filamentene mer rettet og antydningsvis parallelle, men også med mye tåke som gikk diagonalt på tvers av tåkens lengderetning. Svært mye kontrastrik filamentær struktur vridde seg nedover i synsfeltet. Slørtåken var i kveld fantastisk, og må betegnes som kveldens høydepunkt.

 

NGC 1514, planetarisk tåke i Taurus: Dette var en noe utblåst og ganske ujevn planetarisk tåke med lyssterk sentralstjerne. Mørkere områder av tåken var sett i nærheten av sentralstjernen. Ujevnhetene var kantete og asymmetriske. 120x, OIII-filter.

 

NGC 281, emisjonståke i Cassiopeia: Tåken var stor, utblåst og hadde moderat overflatelysstyrke. Den dekket en stor del av synsfeltet ved 120x. Mørk tåke inn fra kanten fremstod med stor kontrast.

 

Abell 426, galaksehop i Perseus: Intet forsøk på systematisk logging ble gjort, men vi gikk raskt innom ved 120x på tampen av kvelden for å se hva som kunne sees. Et par lyssterkere galakser ble umiddelbart sett, og den ene etter den andre svakere kom frem med litt tid. Høyere forstørrelse ville ha gjort det mer utpreget, og vi kunne nok ha observert massevis. 6 til 8 stk. ble sett ved denne forstørrelsen.

 

M15, kulehop i Pegasus: Vi avsluttet observasjonene med denne kulehopen, som viste et intenst, kompakt kjerneparti ved 85x eller 120x. En del enkeltstjerner helt i sentrum ble oppløst ved denne forstørrelsen. Kjernen var så intens at undertegnede mente at den fremstod med en litt "varm" farge. Ingen eksplisitt farge var sett, men den virket ikke 100 prosent nøytralt hvit ved denne forstørrelsen. 250x viste at fordelingen av stjerner var asymmetrisk. Sydranden av kjernen var formet som en mørk bue som bøyde innover, og hvor det var et fravær av de lyssterkeste stjernene, i motsetning til ellers i kjernen. Seeingen var ikke god nok til å oppnå den aller beste oppløsningen.

Byhaugen 13 sept. 2009

Årets sesong burde startet med Perseidene, men det var overskyet, og siden har det bare vært gråvær. Det var derfor spesielt gledelig at himlen endelig klarnet. Startet like godt med å prøvekjøre SAF sitt nye kamera.

En av de viktigere tingene med et kamera, er hvor stort feltet er, finner jeg ut det, så vet jeg hva jeg kan forvente å finne, og det går an å planlegge en observasjon.

AlbireoAlbireo i Svanen
Tatt med webkamera i primærfokus på Henrietta, Byhaugen 13 sep. 09


Tok et bilde av Albireo i Svanen. I og med at separasjonen mellom komponentene er kjent, 34,5" ( Feldhusen: Praktisk stjerneatlas ), så trenger jeg bare måle avstanden på bilde, og regne ut at vi har ca. 6' x 4' felt. Bilde er endel overeksponert, eksponeringstiden sto på "auto", og det viste seg etterhvert at det meste blir overeksponert da.

Mitt eget kamera klarer ikke objekter svakere enn mag. 4, mens dette kameraet er bereget for astro-bruk, så eksponeringstiden kan gjøres lengre ( har dog ikke kjøling ). Tok derfor et bilde av M57 ( Ringtåken ) i Lyren.



M57 Ringtåken i Lyren


Bidet er stacket av 17 bilder, med flatfield og darkframe. Eksponering 46,5s. Å ta en sekvens med bilder kan automatiseres med dette kameraet. Du kan sette opp hvor bildene skal lagres, filnavnet kan angis, også om det skal telle opp bildenummer evt. dato. Merk at eksponeringstiden er inklusive i tiden som angis under intervall, så i dette tilfelle brukte jeg 50 s. Det skulle angivelig gå an å bruke 0, det skulle få kameraet til å bruke hver frame, dette ble testet, men det fungerte ikke, det ble ikke bilde. Regner med at hvis du angir at filnavn ikke skal indekseres, så overskrives forrige bilde. Nyttig hvis vi lager webcam en eller annen gang.

Til slutt tok jeg et bilde av Jupiter. Først viste det seg at jeg var kommet ganske bra ut av fokus, det er tydelig nødvendig å sjekke fokus før man begynner å ta en sekvens med bilder. Spørs om ikke Hartmann-maska må fram igjen også. Vi har ikke brukt Hartmann maska da den ikke går sammen med dugghetten, og dugghetten kan man ikke ta av og på, for teleskopet kommer ut av lage. Dugghetten går så tregt inn på røret at teleskopets goto funksjon blir forstyrret, det må settes opp på nytt. Vi har ikke prøvd å sette en Hartmann maske utenpå dugghetten, men dette bør vurderes.
Tilfeldigvis var det en måne tett på Jupiter, hvis jeg stiller eksponeringstiden sånn at jeg får med meg bånd og andre overflatedetaljer, så synes ikke månen, og hvis jeg eksponerer sånn at jeg får med månen, så blir Jupiter overeksponert. Det positive er at selv om Jupiter overeksponeres, så flyter den ikke ut og forstyrret månen.

JupiterJupiter

Tatt med webkamera i primærfokus på Henrietta, Byhaugen 13 sep. 09, 1/313 s eksponering.


JupiterJupiter og Europa
Tatt med webkamera i primærfokus på Henrietta, Byhaugen 14 sep. 09 00:18


For å finne et objekt er det ikke nok bare med søkekikkerten, jeg sentrerte objektet i feltet med et 21mm okular. Kameraet må da tas ut av teleskopet, noe som fører til at flatfield bilde må tas på nytt. Et flatfield bilde blir "ødelagt" hvis kameraet flyttes det aller minste. Jeg løste dette ved å ta en serie med bilder og så ta flatfield etterpå. I ettertid har jeg funnet ut at flatfield bilde blir for mørkt på denne måten, et helt svart flatfield gjør ingen nytte. For lengre eksponeringer så blir det litt vanskelig å ta et nytt flatfield bilde, for det er stjerner over hele himmelen, du finner ikke et sted uten. Det er derfor man gjerne tar flatfield av en lys himmel, da blir det helt flatt.. Men det betinger at kameraet blir sittende i teleskopet på samme stedet resten av økta, eller at vi laget et arrangement sånn at kameraet havner på nøyaktig samme sted hver gang.

Okularene og kameraet har naturligvis ikke fokalplanet på samme sted. For å slippe å re-fokusere kameraet hele tiden, så fokuserer jeg kameraet og så skifter jeg til okular uten å røre fokus knappene, men fokuserer ved å dra okularet ut av fokuser. Desverre ble ikke fokuser lang nok, så jeg fant ikke fokus. Prøvde med det korte skjøtestykket, men det ble for langt. Klarte dog å sentrere objektene uten å ha dem helt skarpt i okularet. Her trenger vi et kortere skjøtestykke. Kanskje det går an å bruke et lite teleskop festet på piggybacken til å sikte med?

Jeg hadde pc en stående inne på bakrommet under hele økten, den blir litt i veien hvis den skal plasseres på sokkelen. Da kommer det problemet at jeg må se skjermen når kameraet skal fokuseres. Jeg klarer til nød å se skjemen gjennom døra, det hjalp at Tommy holdt pc en fram. Hvis du har pc en stående på søyla, så er det ikke lite lys som kommer fra den skjermen, og klapper du den sammen så går den i dvale, og da tar det tid før den starter igjen. Altså, laptopen hører til inne på bakrommet. Jeg kan se skjermen fra teleskopet, med litt flaks så er det nok til å grov-fokusere. Til fin-fokusering så brukes håndkontrolleren, og kabelen til denne er så lang at jeg rekker bort i døra. Det kan hende at dette går når man er alene også, men det kan tenkes at det trengs en skjerm ved teleskopet under fokusering. Vi har datanettverk på stedet, kanskje det går an å bruke remote desktop? Eller så går det an å henge en ekstra skjerm på laptopen, det finnes RGB skjøteledninger å få tak i.

Kamera og pc er koplet sammen med en lang usb kabel, den er trukket gjennom et rør under gulvet fra bakrommet og til teleskopsøylen. Kabelen er for kort til å rekke kameraet, så jeg må bruke en usb hub på sokkelen. Pc en fant ikke kameraet på første forsøk, men jeg koplet en tilhørende strømforsyning til usb hubben, og da ordnet det seg.